Fjæresone-vannstrand på fast bunn

Fjæresone-vannstrand på fast bunn omfatter fast bunn (bunn som er stabil også ved sterkt bølgeslag og sterk strøm, det vil si blokkdominert bunn og fast fjell) i vannstrand-delen av fjæresonen (det vil si som er dekket av havvann mer enn halve tida). Innenfor fjæresone-vannstrand på fast bunn finnes stor variasjon i bølgeenergi (eksponeringsgrad), som gjenspeiles i variasjon i artssammensetning fra dominans av tang-arter til (ved sterk energi) fullstendig mangel at på tangvegetasjon. Rur (Balanus spp.) og blåskjell (Mytilus edulis) er typiske dyrearter (Bilde 1). Hovedtypen dekker oftest små arealer, men forekommer som ei smal stripe langs det meste av Norges lange kystlinje.

Algene i vannstrand-delen av tidevannssonen utsettes for ulike typer stress, for eksempel tidvis uttørking, lys (høy innstråling kan føre til fotoinhibering, det vil si at fotosyntesen hemmes fordi lysinnstrålingen er høyere enn det som er gunstig for arten), saltholdighetvariasjon, og frost og iskuring om vinteren. En generalisering som ofte, men slett ikke alltid (Underwood & Denley 1984), gjelder, er at artenes utbredelse oppover i fjæresonen begrenses av fysiske faktorer (for eksempel tørke), mens biologiske faktorer (konkurranse, predasjon) bestemmer artenes nedre grenser. Øverst i vannstrand-delen av fjæresonen (Bilde 1) dominerer ofte rur (Balanus spp.) og blåskjell (Mytilus edulis). I nedre del av fjæresonen er ulike arter brunalger vanlige, som for eksempel spiraltang (Fucus spiralis), blæretang (Fucus vesiculosus) og grisetang (Ascophyllum nodosum); se Bilde 1–2. Hvilke arter som dominerer avhenger av de fysiske forholdene. I tillegg kan en rekke andre makroalger finnes, blant andre de vanlige grønnalgene tarmgrønske (Enteromorpha spp.), grønndusk (Cladophora spp.) og havsalat (Ulva spp.) og rødalgene krusflik (Chondrus crispus) og vanlig rekeklo (Ceramium rubrum).

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 13 – konstruert bunn og mark i fjæresonen (S1) mot relevante hovedtyper på naturbunn og naturmark: fjæresone-vannstrand på fast bunn (S4), strandberg (S5) og stein-, grus- og sandstrand (S6)
Avgrensningskommentar 16 – fjæresone-vannstrand på fast bunn (S4) og strandberg (S5)

Fjæresone-vannstrand på fast bunn deles tentativt i fire grunntyper på grunnlag av to økokliner (Fig. 1):

Marin salinitet (SA)
Bevegelsesenergi (BE)

Fjæresone-vannstrand på fast bunn forekommer over hele spekteret av bevegelsesenergi (BE) fra trinn 3 svak energi i hvert fall til trinn 5 sterk energi, kanskje til og med trinn 6 meget sterk energi. Graden av ’eksponering’ er uten tvil viktig for artssammensetningen i fjæresone-vannstrand på fast bunn. Innenfor hovedtypen finnes også variasjon relatert til marin salinitet (SA), i hvert fall fra trinn 2 brakt (vann) med lav salinitet til trinn 5 normalsalt (vann).

I tillegg finnes betydelig vertikal sonering av vannstranda, som beskrives av økoklinen oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A). Utbredelsen av ulike tangarter langs vertikalgradienten i fjæresonen er vist i Tabell 1. Den vertikale variasjonen innenfor fjæresone-vannstrand på fast bunn gir seg imidlertid oftest utslag i smale belter som de aller fleste steder ikke er kartleggbare på skalaen 1:5 000 [som er utgangspunktet for grunnversjonen av naturtypeinndelingen på natursystem-nivået (Artikkel 1: E1b punkt 1)]. Skalabetraktninger ligger derfor til grunn for at oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) er inkludert i beskrivelsessystemet for fjæresone-vannstrand på fast bunn som annen lokal basisøkoklin i stedet for som grunnlag for inndeling i grunntyper. Det kan imidlertid diskuteres om dette er hensiktsmessig. Den tilsvarende fin-skala variasjonen relatert til vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) er lagt til grunn for grunntypeinndeling av natursystem-hovedtypen åpen myrflate med den begrunnelse at relativ andel av ulike grunntyper kan uttrykkes som mosaikk (Artikkel 1: E1b punkt 5), at dette er viktig informasjon for karakterisering av arealenheter av landskapsdel-hovedtypen våtmarksmassiv, og at det er stor variasjon i artssammensetning langs økoklinen. Mosaikk-argumentet er ikke i samme grad gyldig for fjæresone-vannstrand på fast bunn fordi soneringen i fjæresonen er fast, slik at det ikke knytter seg spesiell interesse til den relative arealandelen av de ulike sonene.

Disse to lokale basisøkoklinene som brukes til grunntypeinndeling av fjæresone-vannstrand på fast bunn inngår i beskrivelsessystemet for strandberg som andre lokale basisøkokliner, mens de to økoklinene som legges til grunn for grunntypeinndeling av strandberg [kalkinnhold (KA) og oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A)] inngår i beskrivelsessystemet for fjæresone-vannstrand på fast bunn som andre lokale basisøkokliner. Dette illustrerer hvordan den relative betydningen av disse fire lokale basisøkoklinene som alle er viktige i deler av fjæresonen, endrer seg langs fjæresonens vertikalgradient.

Variasjonen i artssammensetning langs økoklinen bevegelsesenergi (BE) indikerer at det er hensiktsmessig å slå sammen fire trinn til tre (bevegelsesenergi (BE) trinn 5 sterk energi og 6 meget sterk energi blir slått sammen). Tilsvarende sammenslåing av trinn blir lagt til grunn for inndelingen av annen fast eufotisk saltvannsbunn. Trinnene 3 og 4 gir grunnlag for to grunntyper (Fig. 1). Ei pragmatisk grense mellom grunntypene [i salt vann; marin salinitet (SA) trinn 4 salt med redusert saltholdighet og trinn 5 normalsalt] som svarer til bevegelsesenergi (BE) trinn 4 middels energi på den ene siden og trinn 5+6 på den andre siden, kan settes ved grensa for brunalgedominans (sjøl om enn denne sannsynligvis går litt inn i trinn 5). Ei pragmatisk grense mellom typene som svarer til bevegelsesenergi (BE) trinn 3 svak energi og trinn 4 kan sannsynligvis settes der dominans av grisetang (Ascophyllum nodosum) avløses av dominans av Fucus-arter (se Tabell 1 og Bilde 1–2).

Liksom for de fleste andre natursystem-hovedtyper i saltvannssystemer og i fjæresonesystemer todeles salinitetsøkoklinen [marin salinitet (SA)] av ei grense som trekkes mellom trinn 3 brakt (vann) og trinn 4 salt (vann) med redusert saltinnhold. I brakt vann mangler brunalgene og variasjonen i artssammensetning blir derfor mindre enn i salt vann. Lav saltholdighet forekommer først og fremst innerst i fjorder med stor ferskvannstilførsel (landskapsdel-typen fjord [1] sterkt ferskvannspåvirket fjord). Nær utløpet av de største elvene (Glomma i Østfold, Pasvikelva i Finnmark) kan imidlertid brakkvannsforhold forekomme også lengre ut i skjærgården, på steder der bunnen er mer eksponert. Derfor forekommer i hvert fall kombinasjonen marin salinitet (SA) trinn 3 brakt (vann) og bevegelsesenergi (BE) trinn 4 moderat energi. Det er ikke tilstrekkelig kjent om artssammensetningen gir grunnlag for å skille ut egen type for denne kombinasjonen. Bare en grunntype er derfor utskilt for brakt vann. Antallet realiserte grunntyper blir dermed fire.

Lokale basisøkokliner som det er sannsynlig at influerer på artssammensetningen innenfor fjæresone-vannstrand på fast bunn, og som derfor er inkludert i et tentativt beskrivelsessystem for hovedtypen (Fig. 2), er:

Kalkinnhold (KA), som er tatt inn i beskrivelsessystemet for fjæresone-vannstrand på fast bunn fordi kalkberg [kalkinnhold (KA) trinn 6 kalkmark] sannsynligvis skiller seg fra annet berg med hensyn artssammensetning, også i vannstrandsonen [betydningen av kalkinnhold (KA) for artssammensetningen øker oppover i fjæresonen; på strandberg blir skillet mellom kalkinnhold (KA) trinn 2–5 og trinn 6 lagt til grunn for inndeling i grunntyper].

Oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A). En rekke arter har preferanser i forhold til variasjon i oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) innenfor fjæresone-vannstrand på fast bunn. Typiske eksempler er soneringen på middels eller sterkt bølgeeksponert fast fjell, der øvre del av vannstranda [oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) trinn A6 øvre vannstrand, dels også trinn A7 midtre vannstrand] er dominert av rur (Balanus spp.) mens nedre del [oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) trinn A7 og A8 nedre vannstrand] oftere er dominert av blåskjell (Mytilus edulis); se Bilde 1. Som drøftet under valg av økokliner for grunntypeinndeling, finner denne variasjonen sted på så fin romlig skala, oftest som belter av noen desimeters vertikal (ofte også horisontal) utstrekning, at en inndeling i grunntyper på dette grunnlaget anses å ha liten praktisk nytteverdi. Årsaken til at økoklinen oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A) likevel er inkludert i beskrivelsessystemet for fjæresone-vannstrand på fast bunn, er at det er betydelig variasjon i artssammensetning langs denne økoklinen. Fjæresone-vannstrand på fast bunn spenner over tre trinn langs oversvømmingsvarighet: oversvømming av bunn og mark (OV–A).

Fjæresone-vannstrand på fast bunn finnes langs kysten av alle de landområdene som omfattes av NiN; på det norske fastlandet fra bioklimatiske soner: boreale og alpine variasjon i områder (BS–A) trinn A1 boreonemoral sone (BN) til trinn 4 nordboreal sone (NB) samt bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk tundra-krattsone (ASHTZ) på nordkysten av Varangerhalvøya (Finnmark), og trinnene fra B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) til og med trinn 5 arktisk polarørkensone (APDZ) på Svalbard. Bioklimatisk seksjonstilhørighet er ikke viktig for artssammensetning i fjæresonen.

Beskrivelsessystemet for fjæresone-vannstrand på fast bunn inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (Fig. 3).

Beskrivelsessystemet for fjæresone-vannstrand på fast bunn inneholder bare objektgrupperer uten direkte betydning for artsmangfoldet; se Fig. 4).

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av fjæresone-vannstrand på fast bunn eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.