1 Strandflaten

Strandflaten omfatter småkupert relativt flatt landskap omkring havnivå, det vil i hovedsak si mellom ca. 50 m dybde og 50 m o.h. Strandflaten inkluderer også mindre daler og marine basseng som når større dybder enn 50 m og åser og fjell (restfjell) som rager høyere enn 50 m o.h., men som er for små til å tilfredsstille størrelseskravene til arealenheter på landskaps-nivået. Strandflaten danner en småkupert sletteform eller plattform, klart avgrenset mot fjell/høyere land i bakkant og mot kontinentalsokkelen utenfor.

Strandflaten er et viktig karakteriserende landskap for den norske kysten. Som landskapstype er den norske strandflaten (Bilde 1–2) sjelden i verdensmålestokk og har derfor, som landformasjon, tiltrukket seg stor internasjonal oppmerksomhet. Etter en lang og intens debatt om hvordan strandflaten er dannet (Reusch 1894, Nansen 1922, Holtedahl 1959) er det nå enighet om at en viktig medvirkende faktor har vært de mange nedisingene Norge har gjennomgått de siste årmillionene (Klemsdal 1982, Sulebak 2007). Strandflaten finnes godt utviklet fra Rogaland til Finnmark og er på sitt breieste på Helgelandskysten.

Mange steder finnes små restfjell (for eksempel Trollhatten, Træna, Nordland; Bilde 1) som bryter opp det ellers relativt flate strandflatelandskapet (Fig. 1; se også avgrensningskommentar mellom strandflaten mellom strandflaten og ås- og fjelltopplandskap). Strandflaten brytes også opp av dalganger og fjordløp, som for et meste skjærer strandflaten på tvers, men som også kan skjære den på langs. Strandflaten følger fjordløpene som en gradvis smalere landbrem innover mange fjorder. På Svalbard finnes strandflaten ofte som en velutviklet, vid og lav landbrem ut mot havet, vanligvis uten det mylderet av øyer og skjær vi for eksempel finner langs Helgelandskysten.

Variasjonen i kystformer [landformgruppa landformer knyttet til kystprosesser (KP)], dybdeforhold og mengden av skjær og øyer langs norskekysten gjør, sammen med gunstige klimaforhold skapt av Golfstrømmen, strandflaten til et landskap som fra naturens side er både rikt (for jordbruk og fiskerier) og lett tilgjengelig. Strandflaten har derfor vært (og er fortsatt) særs attraktiv som bosettingsområde og av stor betydning for ferdselen (Norvegr = vegen mot nord).

I henhold til den klassiske strandflatedefinisjonen (Klemsdal 1982) omfatter strandflaten skjær, flate øyer og kystområder (Bilde 2) opp til ca. 50 m o.h. samt store grunne havområder med dybder ned til ca. 50 m. Strandflatedefinisjonen i NiN er noe mer inkluderende, men resulterer i en geologisk og landskapsmessig skarpere avgrenset strandflate-enhet. Mot kontinentalsokkelen [slettelandskap [3] kontinentalsokkelslette] trekkes grensa langs overgangen fra hard krystalinsk berggrunn på landsiden til yngre sedimentære bergarter på havsiden. Strandflaten kan i henhold til denne definisjonen stedvis gå ned til 100, kanskje til og med 150 meters dybde.

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

• Avgrensningskommentar 1 – strandflaten (1) og fjord- og dallandskap (3)
• Avgrensningskommentar 2 – strandflaten (1) og slettelandskap (4)
• Avgrensningskommentar 3 – strandflaten (1) og ås- og fjelltopplandskap (5)

Strandflaten blir ikke delt i grunntyper. Dette fordi den utgjør et relativt homogent og veldefinert landskap, med mer eller mindre ens preg langs hele den delen av norskekysten der strandflate finnes.

Relativ arealandel av ulike landskapsdel- og natursystem-typer (både hovedtyper og grunntyper) utgjør et generelt beskrivelsessystem for objektinnhold på landskapsnivået. Viktige landskapsdeler er innsjø og våtmarksmassiv (myr). Fuglefjell er også vanlig, særlig i tilknytning til restfjell. Viktige natursystemer er hovedtyper for eufotisk (til dels også afotisk) saltvannbunn. Fast, mellomfast og løs bunn forekommer ofte i mosaikk. I områder med blokk- og steinrik morene kan det finnes en særlig finskalig veksling mellom ulike bunntyper. Tareskogsbunn er en viktig og karakteriserende natursystem-hovedtype på saltvannsbunn innenfor strandflaten langs store deler av norskekysten. Strandflatens landområder er viktige bosettingsområder med lang hevdhistorie. Kulturelementer knyttet til jordbruk er framtredende. Langs store deler av kysten er kystlynghei den karakteriserende natursystem-hovedtypen.

Forekomst og mengde av ulike landformenheter samt de to geomorfometriske variablene relativt relieff (TF–1) og terrenguro (TF–4) utgjør et generelt beskrivelsessystem for landformvariasjon på landskapsnivået (Fig. 2).

Mange steder langs kysten består strandflaten av et mylder av skjær og øyer. Isskurte fjelloverflater med rundsva (EB–9) og ulike plastiske former [P-form (EB–10)] og bruddformer [bruddform (EB–11)] er vanlig. Restfjell [som kan ha form som tind (EB–7)] er et typisk trekk i strandflatelandskapet. Hevete strandlinjer [landform-enheten strandlinje (KP–1)], ofte med naturlig åpne natursystemer (sanddynemark og kystnær grus- og steinmark), er vanlig også i de høyereliggende delene av landskapshovedtypen (Bilde 3). Der forekommer ogsåkystgrotte (KP–4), for eksempel Torghatten (Brønnøy, Nordland; se Bilde 4).