Anatomi

Opphav
Hallvard Elven
Utgiver
Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
Lisens
CC BY 3.0 Creative Commons Attribution

Viktige kjennetegn er det sadelformede ryggskjoldet, samt hoppebeina som har fiskebeinmønster på låret og en dobbel rad torner langs oversiden av skinneleggen.

Filliste

Rettvingene er middels store til store insekter. Felles for de fleste artene er at hodet er stort og hypognat, dvs med vertikalt ansikt og nedadvendte munndeler, og at ryggskjoldet på første brystsegment er kraftig utviklet og strekker seg langt nedover kroppssidene. De fleste artene har også kraftige bakbein som de bruker til å hoppe med. De har vanligvis to par vinger, og framvingen er stiv og læraktig og fungerer delvis som dekkvinge over den mer membranøse, sammenfoldbare bakvingen. De fleste rettvinger kan produsere hørbar lyd (gresshoppesang/sirissang). Lyden produseres ved at en rad med små tenner (filen) raspes mot en kant (skraperen). Hos markgresshoppene består filen av en rad med tapper på innsiden av baklåret, og lyden frembringes ved at denne dras mot en utstående ribbe (skraperen) på framvingen. Hos sirisser og løvgresshopper sitter strukturene på hver sin framvinge, og lyden produseres ved at framvingene gnis mot hverandre. Innen familien Cylindrachetidae, som bare finnes på den sørlige halvkule, frembringes lyden gjennom kjevegnissing. Også den norske skoggresshoppen frembringer lyd ved å klikke kjevene mot hverandre. Rettvingenes ører kalles tympanalorganer og sitter enten på siden av bakkroppen (markgresshopper) eller på framskinneleggen (løvgresshopper og sirisser). De fleste rettvinger er kamuflasjefarget i grønt eller brunt, og hos noen tropiske løvgresshopper er framvingene en naturtro imitasjon av et blad, komplett med bladnerver, soppflekker og bitemerker. Aposematiske fargetegninger (kraftige varselfarger) er utbredt blant arter med giftig kroppsvæske.

  • Hodet er stort og vanligvis hypognat, dvs med vertikalt ansikt og nedadvendte munndeler. Fasettøynene er vanligvis store, og panneøyne kan finnes eller mangle. Antennene er mangeleddete. Hos markgresshoppene er antennene betydelig kortere enn kroppen, hos løvgresshopper og sirisser er de normalt lengre enn kroppen. Munndelene er bitende med kraftige kinnbakker (mandibler) og fremtredende munnskjold (clypeus) og overleppe (labrum).
  • Brystet er bredt sammensveiset med bakkroppen, men det fremre brystsegmentet er delvis bevegelig. Dette segmentet er stort og danner et kraftig ryggskjold (pronotum). Ryggskjoldet er vanligvis sadelformet og høyere enn det er bredt. Hos torngresshoppene er ryggskjoldet forlenget bakover til en kraftig torn som ofte strekker seg forbi bakkroppsspissen.
  • Framvingene er smale, stive og læraktige med et omfattende ribbenett. De ligger normalt taklagt langs bakkroppen i hvile. Hos løvgresshoppene overlapper vingene ved basis slik at de danner et flatt parti på ryggen. Lydorganene sitter på dette partiet, og ribbene danner ofte et mønster som har betydning for resonansen. Hos sirissene er det flate, overlappende partiet utvidet til å omfatte nesten hele vingen. Kortvingede og vingeløse former er vanlige innenfor alle rettvingegruppene.
  • Bakvingene er bredere og mer membranøse enn framvingene. I hvile ligger de foldet sammen under framvingene. Bakvingene kan ofte være forkortet eller mangle helt. Hos mange sirisser og jordsirisser er framvingene korte mens bakvingene er svært lange og stikker ut bak framvingene. Hos torngresshoppene er framvingene redusert til små lapper, og bakvingene beskyttes i stedet av det forlengede ryggskjoldet.
  • Beina er kraftige, og bakbeinet er vanligvis utviklet til et ekstra langt hoppebein med kraftig fortykkede, muskelfylte lår. Låret har et karakteristisk fiskebeinaktig mønster som gjenspeiler muskelfestene innenfor. Et annet særtrekk ved ordenen er at skinneleggen på bakbeinet har en dobbel rad med kraftige torner på ryggsiden. Hos en del gravende arter mangler disse trekkene, mens frambeinet er utviklet til et kraftig gravebein.
  • Bakkroppen kan være lang eller kort. Hos løvgresshopper og sirisser er kroppen oftest forholdsvis kort og tykk, og hunnen er utstyrt med et langt, sabelformet eggleggingsrør. Begge kjønn har to korte eller lange halevedheng (cercier). Hos noen arter bruker hannen cerciene som gripeorgan under paringen. Med noen få eksotiske unntak er cerciene alltid uleddet. Markgresshopper mangler eggleggingsrør, og cerciene er korte eller helt fraværende. Markgresshoppenes bakkropp er langstrakt og vanligvis noe flattrykt fra siden.

Nymfene ligner små, vingeløse utgaver av de voksne rettvingene, og hos vingeløse arter er det svært lite som skiller de eldste nymfene fra de voksne. Eldre nymfer av vingede arter har synlige ytre vingeanlegg, og et særtrekk ved rettvingene er at vingeanleggene på de to siste nymfestadiene er vridd slik at framkanten av vingene peker opp og inn mot rygglinja, og bakvingen blir liggende utenpå framvingen. Ved siste hudskifte vris vingene til normalt lage, med framvingen øverst og framkanten pekende ned/ut.