De voksne øyenstikkerne er visuelle jegere som tilbringer mye av tiden sin med å patruljere lovende jaktsteder, oftest langs vann og vassdrag. Mange arter har faste utkikkspunkter på strå eller lavthengende greiner hvor de sitter og speider etter bytter. Mygg og fluer er viktig føde, men øyenstikkere er ikke kresne og vil angripe de fleste småkryp av overkommelig størrelse, inkludert mindre øyenstikkere. Libellene jakter hovedsakelig på flygende insekter og fortærer ofte byttet i lufta, mens vannymfene foretrekker å jakte på dyr som sitter i vegetasjonen. Hannene er ofte revirhevdene, og spesielt blant libellene vil hannene ofte umiddelbart jage vekk inntrengende hanner. En hann kan forsvare ett og samme revir i dagesvis.

Paringsakten hos øyenstikkerne er unik blant insektene, og involverer en særegen positur som kalles et paringshjul. Akten begynner med at hannen setter seg på hodet eller ryggen til hunnen og bøyer bakkroppen ned og frem slik at han får grep om halsringen hennes med sine analvedheng. Han må så, hvis han ikke har gjort det på forhånd, overføre sperm fra kjønnsåpningen på sitt niende bakkroppssegment til det spesielle paringsorganet på undersiden av segment 2 og 3. Når dette er gjort prøver han å få hunnen til å bøye sin bakkropp fremover slik at bakkroppsspissen hennes kommer i kontakt med det sekundære paringsorganet hans. Posituren som fremkommer kalles et paringshjul og har gjerne form som et hjerte. Paringen kan skje i vegetasjonen eller i flukt. Avhengig av art kan paringshjulet vare i noen sekunder til flere timer. Hos enkelte arter fortsetter hannen å holde tak i hunnens halsring også etter paringen. Hos noen arter leder hannen henne til et egnet eggleggingssted og fortsetter å vokte henne under hele eller deler av eggleggingen.

Eggene legges rett i vann, i sand, jord eller algebelegg ved vannkanten eller i stenglene av vannplanter. Eggene kan legges enkeltvis eller flere sammen i gelatinaktige klumper eller strenger. Klekkingen finner sted etter minimum et par uker hos de artene som ikke overvintrer som egg. Nymfen gjennomgår sitt første hudskifte nesten umiddelbart etter at den har klekket fra egget. Den er i starten lang og pølseformet, men får sin riktige form i løpet av et par timer.

De akvatiske nymfene lever på bunnen eller i vannvegetasjon. Enkelte arter graver seg ned i bunnsubstratet om dagen. Nymfene er rovdyr, men selv om de har fasettøyne baserer de seg mindre på synet enn de voksne, og bruker i stedet beina og antennene til å sanse bytter. De er ofte godt kamuflerte, og de rører seg gjerne lite og sitter heller og venter på byttet. Menyen består av alle slags invertebrater av håndterbar størrelse, og de kan også ta små fisk og amfibier. Eldre nymfer er gjerne kannibaler på yngre årskull. Byttet fanges ved at fangstmasken under hodet skytes ut og griper byttet, som så dras til kjevene. Utviklingen til voksen nymfe kan ta alt fra et par måneder til seks år, og nymfen skifter ham mellom 9 og 15 ganger i løpet av denne tiden. Vingeanleggene blir mer fremtredende etter hvert som nymfen vokser.

Når nymfen er fullvoksen klatrer den opp på et strå eller lignende og gjør seg klar for sitt siste hamskifte. Etter en stund sprekker nymfehuden opp i nakken, og den voksne øyenstikkeren kommer ut med hode og bryst først. Hos mange arter bøyer den seg først bakover til den får hele kroppen unntatt bakkroppsspissen ut av nymfehuden, deretter bøyer den seg framover og griper nymfehuden med beina, slik at også bakkroppen kan trekkes ut. Andre arter strekker seg framover ut av nymfehuden til de får fotfeste på substratet framfor seg, og trekker så bakkroppen etter seg. Etter klekkingen blåser de opp vingene som til å begynne med er små og myke. Under denne prosessen er vingene samlet over ryggen, og det er først etter at de har fått sin endelige fasong og har tørket ferdig at de rettes ut til siden.

Det tar noen dager før den nyklekte øyenstikkeren blir kjønnsmoden, og i mellomtiden trekker mange arter et stykke bort fra vannkanten, alt fra noen meter til flere mil avhengig av art. Kjønnsmodningen medfører både indre og ytre endringer. Hos mange arter har kjønnene ganske like fargetegninger rett etter klekkingen og får sine kjønnsspesifikke tegninger først etter noe tid. Individer som ikke er ferdig utfarget kalles tenerale. Kjønnsmodningen er spesielt påfallende hos praktvannymfene (Calopteryx), hvor både hannen og hunnen har gjennomsiktige vinger rett etter klekking, men hvor hannens vinger etter hvert blir røykfargede, deretter metallskinnende blågrønne. Hvis hannen dør før vingene er utfarget, stopper også fargeprosessen. Hos enkelte arter forekommer hunnen i to fargeformer hvor den ene formen (vanligvis svært sjelden) ligner hannen (såkalt homokrom fargeform).