Karplanter
Pteridophyta, Pinophyta og Magnoliophyta

• Innhold
• Kunnskapsgrunnlaget
• Avgrensninger og definisjoner 
• Antall rødlistearter  
• Årsak til rødlisting 
• Endringer fra 2015 til 2021 
• Ekspertkomité 
• Referanser 
• Siden siteres som:

Karplanter omfatter plantegruppene karsporeplanter (Pteridophyta), nakenfrøete (Pinophyta) og dekkfrøete (Magnoliophyta). De danner det miljøet som nesten alle andre organismer på landjorda lever i tilknytning til. De dominerer i praktisk talt alle naturtyper på land, er viktige i grunt ferskvatn, og forekommer også med noen få arter i grunt hav. De utgjør, sammen med sopp, en hoveddel av den terrestriske biomassen i Norge. 

Totalt er 1376 arter (og i tillegg 329 raser) vurdert for denne Rødlista for Fastlands-Norge (inkludert Jan Mayen). Av disse er 475 arter (og 84 raser) vurdert til en rødlistekategori (regionalt utdødd RE, kritisk truet CR, sterkt truet EN, sårbar VU, nær truet NT eller datamangel DD). De tilsvarende tallene for Svalbard er 177 vurderte arter (og i tillegg 34 raser), med 65 arter (og i tillegg 11 raser) vurdert til en rødlistekategori. 

De fleste karplanter kan formere seg seksuelt med sporer (karsporeplanter) eller frø (nakenfrøete og dekkfrøete). Hos karsporeplantene skjer befruktning oftest ved hjelp av en vannfilm innen svært små avstander. Hos frøplantene er det litt mer komplisert. Her krever seksuell reproduksjon at pollen blir transportert fra en pollenbærer til et arr på en fruktknute. Mange karplanter har både hunnlige og hannlige organer på samme individ og kan være enten sjølkompatible (sjølpollinerte) eller sjøl-inkompatible (trenger fremmedpollen for effektiv fertilisering). Planter med enkjønnete individer trenger naturligvis krysspollinering for befruktning. Frø kan også bli produsert aseksuelt, uten en befruktningsprosess. Dette er regelen hos flere store grupper i norsk flora, f.eks. løvetann Taraxacum, ekte sveve Hieracium, hårsveve Pilosella (de fleste artene), nyresoleier Ranunculus auricomus agg., marikåpe Alchemilla og bjørnebær Rubus (de fleste artene). Frøene og blomstene kan bli erstattet av yngleknopper, f.eks. hos harerug Bistorta vivipara, mange gras i slektene rapp Poa, svingel Festuca og bunke Deschampsia, og flere sildrer Saxifraga og Micranthes. Noe som kompliserer begrepet reproduksjon ytterligere er at de fleste flerårige planter vokser med repetisjon av nesten like skudd (moduler). I slike tilfeller kan deler av planten formere seg vegetativt ved deling av skudd, over eller under jorda. Deling av skudd er f.eks. eneste kjente formeringsmåte hos den mest utbredte av de innførte artene av pil i Norge, grønnpil Salix ×fragilis, og hos en av de mest utbredte havstrandplanter i Arktis, teppesaltgras Puccinellia phryganodes. 

Et felles begrep for spredningsenheter hos planter, enten de er seksuelle eller ikke, er diasporer. Diasporer kan være sporer (hos karsporeplanter), frø, frukter eller deler av frukter, yngleknopper eller deler av skuddsystemet. Variasjonen i reproduksjonsmåte gjør det vanskelig å generalisere om spredningsdistanser og mulige barrierer. Spennvidden er stor. Karsporeplanter, orkidéer og mange lyngplanter har støvfine sporer eller frø. Disse kan spres opp i atmosfæren og sirkle rundt jorda, men neppe med spireevnen i behold etter en hel jordomseiling. Det andre ytterpunktet er planter med tunge frukter eller frø som faller rett ned, f.eks. eike- og bøkenøtter, og også planter som spres med maur og andre dyr med svært kort rekkevidde. Et sund på noen titall meters bredde ut til ei øy kan være en uoverkommelig barriere for slike planter. Tunge og saftige frukter spres videre med pattedyr og fugl over svært korte avstander, trolig sjelden mer enn hundre meter. Fugl som spiser mindre diasporer, eller som frakter diasporer i fjærdrakt eller mudder på bein, kan derimot spre karplanter over store avstander. Spredning ved hjelp av fugl mellom Europa og Grønland via Island er godt dokumentert, likeså mellom kontinenter i tropene og på den sørlige halvkule. Normalt synker antallet diasporer meget raskt med avstand fra morplanten, men fuglespredning et unntak fra denne grunnregelen. 

Hos karplanter er dermed ytre faktorer viktige både for overføring av pollen og spredning av diasporer. Disse ytre faktorene er i hovedsak vind (både pollinering og spredning), vann (hovedsakelig spredning, hos karsporeplanter også pollinering), insekter (pollinering), fugler og pattedyr (i Norge spredning, i andre områder også pollinering). Særlig er samspillet mellom frøplanter og insekter av stor betydning for begge parter i Norge, som ellers i verden. Forventet spredningsavstand er av betydning for rødlistevurderingen, fordi den avgjør hvor langt fra hverandre delpopulasjoner må være for at utbredelsen kan vurderes som kraftig fragmentert (se nedafor). Begrepet delpopulasjoner brukes her dersom det er rimelig å anta at det skjer ingen eller liten genutveksling mellom disse (mindre enn én suksessfull migrant eller gamet per år i henhold til IUCN-kriteriene).  

Alle virveldyr, og de fleste virvelløse dyr, har en begrenset levetid. Levetid og generasjonslengde varierer svært mye hos karplanter. Hos karplanter, mange sopp og alger kan de genetiske individene (geneter) i noen tilfeller leve tilnærmet evig. Eike- og furutrær kan bli mange hundre, eller opptil flere tusen år, og reproduserer i flere hundre år. Kloner av mattedannende arter kan i prinsippet leve og reprodusere gjennom geologiske epoker, f.eks. gjennom hele perioden siden siste istid eller lengre. På den andre siden har vi karplanter som vokser, blomstrer og setter frukt én eneste gang i løpet av livet, innen noen uker, ett år, to år, eller noen få år. Det er en nær sammenheng mellom livslengde og hyppighet i reproduksjon, og vellykket spiring og påfølgende etablering. De kortlevde må reprodusere ofte og regelmessig, enkelte arter med 2–3 frøsettinger i én sesong. Det er omvendt for de virkelig langlevde. I en stabil eikebestand, vil hvert eiketre (som kan leve i hundrevis av år), statistisk ha én vellykket etablering av et nytt individ i sin levetid. Vellykket nyetablering er en stor sjeldenhet hos virkelig langlevde arter, og evolusjonshastigheten er tilsvarende langsom. Generasjonslengde er angitt for genetiske individer (geneter) heller enn for reproduserende skudd (potensielle rameter). Til og med hos en ekstremt langlevd art, som f.eks. stivstarr Carex bigelowii (minst 3000 år livslengde påvist i Nord-Sibir, se Jonsdottir mfl. 2000), er ofte de enkelte reproduserende skuddene ettårige, og det er nokså meningsløst å angi levetid for disse som generasjonslengde. 

Kunnskapsgrunnlaget

Hovedkilden for rødlistevurderingene har tidligere vært digitaliserte data fra offentlige norske herbarier. Beleggene i de offentlige herbariene kan kontrolleres med hensyn på identitet. De digitaliserte dataene har tidligere vært brukt både som kilde til artenes utbredelse og som basis for funnstatistikken som har vært brukt til å si noe om populasjonstilbakegang. De seinere årene er imidlertid innsamlingsfrekvensen til de vitenskapelige samlingene blitt så låg at den ikke kan brukes for å si noe om populasjonsutvikling. Artsobservasjoner har derfor, i mye større grad enn ved tidligere revisjoner av Rødlista, vært en kilde til kunnskap, men med sterke begrensninger. En observasjon kan ikke kontrolleres med hensyn på identitet uten at den følges av et godt bilde. Samme begrensningen gjelder dessverre også ofte bilder om de ikke viser diagnostiske morfologiske karakterer. Det varierer derfor fra art til art hvor mange observasjoner vi har forkastet (opp til over 80 %). Arter som er problematiske å identifisere, har generelt en mye større andel forkastete observasjoner enn andre arter.  

Rødlistevurderingene er altså bygd på det vi har av tilgjengelige, etterprøvbare eller plausible data. De etterprøvbare dataene omfatter stort sett herbariebelegg og opplysninger i Artsobservasjoner med identifiserbare bilder. De plausible dataene omfatter sannsynlige angivelser innafor kjent utbredelsesområde og foretatt av antatt pålitelige observatører, og egne observasjoner fra ekspertgruppa. Dette inkluderer i noen tilfeller data som ikke er lagt inn i Artskart. Oddvar Pedersen har tilrettelagt et regneark (med link til bilder i Artskart) med alle utgangsfiler med funndata, slik at det har vært mulig å gjøre en kvalitetssjekk av funnopplysningene innenfor tidsrammen. Vi regner denne filen, med senere utluking av opplagte feil og usannsynlige opplysninger (både fra Artskart og herbariene), som det beste datagrunnlaget vi kan ha. Ett tilfeldig eksempel på feil opplysninger er den eneste norske angivelsen av Cirsium rivulare, fra Fredrikstad, belagt i Bergensherbariet, med et godt herbariefoto og et tydelig etikett-navn som Cirsium lanceolatum, et synonym for C. vulgare, men av uforklarlige årsaker registrert som C. rivulare. Det er dessverre mange slike eksempler, både fra herbariene og fra Artsobservasjoner. Vi kan derfor ikke ukritisk bruke hele datamengden i Artskart.  

En annen hovedkilde til informasjon om karplanter er Norsk flora (tidligere Lids flora) som har kommet med sju oppdaterte utgaver fra 1944 til 2005. En ny versjon av Norsk flora er nå utarbeidet (Elven mfl.) og trykkes i løpet av våren 2022. På grunn av den pågående pandemien har det dessverre ikke vært mulig å revidere mer enn en mindre del av beleggene i de offentlige samlingene, slik at informasjon om utbredelser ikke er så oppdatert som den burde være, men navneverket, nøkler og artsbeskrivelser er revidert. I praksis er informasjon fra Norsk flora benyttet for alle rødlistevurderte arter, uten at floraverket er referert til. Mye informasjon for mange arter som er relevante for Rødlista, finnes også i Norsk FloraAtlas, der et utvalg arter i spesielle utbredelsesgrupper er behandlet nokså detaljert: kystplanter (Fægri 1960), fjellplanter (Gjærevoll 1990), planter med sørøstlig utbredelsesmønster (Fægri og Danielsen 1996), og planter med østlig og nordøstlig utbredelsesmønster (Elven mfl. 2013). Med unntak for det siste bindet, er også denne informasjonen nå nokså utdatert, og vil ikke bli oppdatert. Botaniske artikler og rapporter er tatt med i den grad vi har hatt kapasitet til dette. Generelt har man per i dag et rimelig godt kunnskapsgrunnlag for å gjøre rødlistevurderinger av karplanter i Norge. Detaljerte populasjonsundersøkelser er imidlertid fortsatt mangelvare for svært mange karplanter som står på Rødlista. 

De beste undersøkelsene av status for karplanter på Rødlista har vi i dag fra Svalbard, der botanikere med tilknytning til UNIS (Universitetsstudiene på Svalbard) har kartlagt og tallfestet populasjoner for en hoveddel av de lågfrekvente artene på Rødlista (se spesielt Birkeland 2012, Skjetne 2012 og Alsos mfl. 2011). Populasjonsstørrelser er kjent for nesten alle arter med små populasjoner, og i tillegg finnes også data på populasjonsutviklingen for mange arter. Vurderingene for Svalbard har derfor stor pålitelighet, særlig for arter med små populasjoner. Her er nettstedet Svalbardflora.no vår viktigste og mest oppdatert kilde. 

Avgrensninger og definisjoner 

Karplanter er vurdert separat for Fastlands-Norge (inkludert Jan Mayen) og for Svalbard (inkludert Bjørnøya). 

Taksa inkludert i rødlistevurderingen 

Alle karplanter som var fast reproduserende i Norge per år 1800 og arter som har etablert seg i landet etter år 1800 (uten menneskelig hjelp) skal rødlistevurderes. Denne definisjonen innebærer at arter som tradisjonelt har vært sett på som innførte, skal rødlistevurderes dersom de antas å ha vært etablert med en fast reproduserende populasjon før år 1800. Eksempler er skvallerkål Aegopodium podagraria, edelgran Abies alba og europalerk Larix decidua, som opplagt er livskraftige LC arter. 

Kun taksa akseptert på artsnivå er inkludert i tallene som er presentert her. Underarter og varieteter er også vurdert der vi mener det dreier seg om evolusjonært separate greiner, i henhold til retningslinjene til IUCN (IUCN 2019). Disse utgjør en betydelig andel av den totale mengden vurderte taksa (13 % på fastlandet, 16 % på Svalbard). I de fleste tilfellene er slike raser de mest relevante enhetene for vurdering, ikke artene: Hos arten bergjunker Saxifraga paniculata forekommer to raser i Norge og Norden: sørlig bergjunker subsp. paniculata og nordlig bergjunker subsp. laestadii. Den sørlige rasen forekommer ellers i fjell i Europa, den nordlige rasen på Island, Grønland og i nordøstlige Canada. Den nordlige har kommet vestfra til Nord-Norge over Nord-Atlanteren; den sørlige har kommet til Rogaland trolig over Nordsjøen fra Europa. Disse to rasene har ikke hatt noe å gjøre med hverandre siden lenge før de kom til Norge. De har vært adskilt minst siden forrige istid og trolig mye lengre. En samlet vurdering under en felles artsparaply blir plantegeografisk og evolusjonært lite meningsfull. 

Artsnavnebase, Artsdatabankens navneregister for organismer i Norge, (revidert for karplanter av Reidar Elven, Hanne Hegre og Heidi Solstad i 2020−2021) inkluderer 3379 arter karplanter for Fastlands-Norge (per 1. oktober 2021). Av disse er 1870 arter dokumentert eller antatt å være fremmede og etablerte i landet etter år 1800. I tillegg kommer et par artsgrupper (slekter eller deler av slekter) som foreløpig ikke er inkludert i Artsnavnebase. Innen mange planteslekter har én, flere eller alle arter aseksuell frøsetting, og denne formeringsmåten fører til at det dannes svært stor morfologisk variasjon, uten at denne variasjonen alltid kan grupperes i distinkte arter. Ofte brukes begrepet småarter eller agamospecies. De fleste gruppene med slike småarter er inkludert i rødlistevurderingene, men innen tre grupper er de utelatt fra vurderingene: slekta ekte sveve Hieracium med 1000 arter eller mer (mangler også i Artsnavnebase), slekta hårsveve Pilosella med ca. 15 nå aksepterte arter (ble vurdert i 2015, men endret taksonomi gjør at slekta ikke kan vurderes denne gangen), slekta løvetann Taraxacum med rundt 400 arter, og nyresoleie-gruppa Ranunculus auricomus agg. med kanskje 100 arter. Sammenlagt har vi dermed ca. 1500 beskrevne og navngitte norske karplanter som ikke er rødlistevurdert. Årsaken er at vi per i dag mangler kunnskap om disse gruppene, både med hensyn til utbredelse og bestandsutvikling. Norge er det eneste landet i Norden hvor slik kunnskap og kompetanse fullstendig mangler. I rødlistesammenheng er disse derfor plassert i kategorien ikke vurdert NE. Det er også noen andre uavklarte artsgrupper som er ført til kategorien NE på grunn av grunnleggende kunnskapsmangel, bl.a. deler av slekta øyentrøst Euphrasia.  

Fra Svalbard med Bjørnøya er det per 10. oktober 2021 kjent 278 arter av karplanter. Av disse er 179 hjemlige, men to er ikke vurdert fordi de hører til uavklarte grupper (to ulike grupper av løvetann Taraxacum). Fremmede planter og hjemlige planter som ikke er vurderte (kategori NA), utgjør 101 arter. Dette er omtrent de samme antallene som i forrige vurderingsrunde; i 2015 ble 179 + 2 arter regnet som hjemlige og 101 som fremmede. De hjemlige plantene som ikke er vurderte, fordeler seg på tre grupper: tre tilfeldig innspredte hjemlige arter kommet med havstrømmer, men uten reproduksjon (strandreddik Cakile maritima, tangmelde Atriplex prostrata og strandbalderbrå Tripleurospermum maritimum); én langlevd art med permanent forekomst, men uten reproduksjon fordi arten har særskilte hann- og hunnplanter, og bare hannplanter er funnet på Svalbard (ullvier Salix lanata); og to arter som enten er feilrapporterte eller som ikke oppfyller kravet til å være arter. 

Generasjonslengde og vurderingsperiode 

Generasjonslengden er i prinsippet anslått til lengden på juvenil (pre-reproduktiv) fase pluss halvparten av lengden på reproduktiv fase. Slike data for lengder av de ulike faser finnes kun unntaksvis, så vi vurderer generasjonslengde generelt ut fra livsform, med noen modifikasjoner basert på egne observasjoner. Generasjonslengdene varierer sterkt hos karplanter (se avsnittet om økologi øverst), med et spenn fra 1 år (eller mindre) til kanskje 400−500 år. Det er ingen systematisk forskjell i generasjonslengde mellom taksonomiske grupper av karplanter: både kortlevde og langlevde arter finnes innen nesten alle ordener og familier, og ofte også innen den enkelte slekt (f.eks. i rapp Poa og rublom Draba). Fastsettelse av generasjonslengde er enkel for arter med genetisk bestemt kort generasjonslengde, dvs. arter som bare blomstrer én gang. Disse artene lever ett (eller mindre), to, eller en sjelden gang 3-4 år før blomstring og død. For mer langlevde arter, med gjentatte reproduksjoner, er det mer komplisert å fastsette eller anslå generasjonslengden. Levetiden hos slike planter er ikke genetisk bestemt; de kan leve og reprodusere over lange tidsrom, ofte flere hundre eller kanskje tusen år. Vekstform er imidlertid avgjørende for potensiell generasjonslengde. Vi har derfor generelt anslått kortere generasjonslengder for karplanter med begrenset horisontal vekst (tueplanter; dør rota så dør hele individet), og lengre generasjonslengde for planter med ubegrenset horisontal vekst (matteplanter; kan leve tilnærmet evig og kan dele seg opp i flere fysisk uavhengige individer, som imidlertid er genetisk like). Busker er som oftest anslått til å ha en generasjonslengde på 15–20 år, og trær 30 år eller mer. 

Det er få undersøkelser som konkretiserer de tre fasene i en plantes liv: juvenilfasen før planten blir reproduktiv, den generative fasen når planten reproduserer mer eller mindre regelmessig, og eventuelt den senile fasen etter at planten har vært reproduktiv. Planter har generelt ingen eller svært kort senil fase, slik at vi kan se bort fra denne i fastsettelsen av generasjonslengde. Det er også vanskelig hos en stor andel av flerårige planter å definere enheten man skal ta utgangspunkt i. Dette siste er i grunnen hovedproblemet; hvordan skal man f.eks. sammenlikne trær og busker med og uten rotskudd, og tuedannende og mattedannende urter? Hva er enheten hos et mattedannende gras eller en starr? Geneten kan være en hel koloni, f.eks. genetiske individer av mattedannere som er beregnet til å være flere tusen år gamle, eller enkjønnete kloner av molte som fyller hele myrer. Det enkelte reproduktive overjordsskuddet hos molte eksisterer ikke mer enn én sommer, men erstattes av et nytt fra samme rhizomgren neste sommer, noen cm eller dm vekk. Det vil være meningsløst å regne generasjonslengden for rameten (< 1 år) mens geneten kan bli (og være reproduktiv) i hundrevis eller tusenvis av år. I så måte skiller mattedannere med prinsipielt "evig" liv seg fra tuedannere og busker og trær (uten rotskudd) som har en begrenset livslengde. 

Generasjonslengden (nedenfor forkorta til G) definerer vurderingsperioden (nedenfor forkorta til V) etter A-kriteriet i rødlistevurderingene. Generasjonslengden multipliserert med tre gir vurderingsperioden, men vurderingsperioden er begrenset til minimum 10 år og maksimum 100 år (IUCN 2019). Vi har vurdert alle generasjonslengdene mer kritisk denne gangen enn i tidligere vurderingsrunder, mye på grunn av at den svenske rødlisten i snitt hadde betydelig lengre generasjonslengde for karplanter enn den norske rødlisten. Generasjonslengder hos karplanter er ikke sammenlignet med andre organismegrupper. Vi har vært nødt til å bruke noen form for sjablonger, og følgende er stort sett brukt: 

A – Ettårige. G ≤ 1 år og V = 10 år. 

B – Toårige. G = 2 år og V = 10 år. 

C – Kortlevde flerårige urter med tidlig reproduksjon (antatt kort juvenilfase) og uten vegetativ, horisontal vekst (underjords eller overjords krypende stengler). G = 3–5 år, noe avhengig av størrelse. V = 10–15 år. Eksempler: vasshår-arter, gul hornvalmue, og brokkurt. De fleste i denne gruppen har fått oppjustert generasjonslengden. 

D – Mer langlevde flerårige urter (antatt lengre juvenilfase og også lengre reproduktiv fase), uten betydelig vegetativ, horisontal vekst (bare noen cm). G = 7–10 år og V = 21–30 år. Eksempler: fjellskrinneblom, harerug, fjell-snø-polararve-komplekset og de fleste marinøkler. Mange i denne gruppen har også fått oppjustert generasjonslengden. 

E – Langlevde flerårige urter med betydelig vegetativ, horisontal vekst, og små busker. G 15–25 år og V 45–75 år. Eksempler: mattedannende starr, myrull og gras, roser, bringebær og bjørnebær og, blokkebær. Ekstensive mattedannere som f.eks. heistarr har derfor fått oppjustert generasjonslengden med 5 år eller mer (til 30–33 år). 

F – Store busker og trær, og noen få ekstra kraftige mattedannere. G = 30-33 år og V = 90-100 år.  

Problemet med tuedannere versus mattedannere og fastsettelse av generasjonstid er trolig uløselig, men vi mener reproduksjonsfrekvens er av betydning. Nokså nært beslektete arter i slekter med begge vekstformer skiller seg en del i hvor hyppig de setter god frukt, og i hvor store mengder frukt. Tuedannende arter av f.eks. starr og rapp setter mye og god frukt årvisst; mattedannende arter i de samme slektene kan sette lite eller ingen fungerende frukter enkelte (eller mange) år. De siste opprettholder bestandene tilnærmet evig uten frøsetting, mens de første er avhengig av frøsetting for å opprettholde bestandene. Seleksjonspresset for effektiv frøsetting er derfor mye større hos arter med begrenset vekst (tuedannere, busker og trær uten rotskudd) enn hos de med ubegrenset vekst (mattedannere). Dette gjør at mattedannere er mindre fleksible og mer utsatte ved eventuelle inngrep og andre miljøendringer; de har større problemer med å forflytte seg til nye, egnete habitater. 

I henhold til IUCN-kriteriene skal man, ved fastsettelsen av generasjonslengden, ta hensyn til om arten har frøbank eller ikke. For de aller fleste arter er det ingen kunnskap om tilstedeværelse av frøbank og varigheten av denne. Sistnevnte kan variere betydelig etter miljøforholdene på stedet. Det å modifisere generasjonslengde etter foreliggende frøbank-opplysninger vil medføre en svært uheldig forskjellsbehandling mellom sammenlignbare arter der det finnes (kanskje 5 %) og der det mangler frøbankdata (kanskje 95 %). Vi har derfor valgt å ikke bruke frøbankdata, ikke engang for arter der det finnes litt opplysninger. 

Individ og populasjonsstørrelse 

I studier av populasjoner er individbegrepet og antall individer essensielt. Det er ofte vanskelig å definere og avgrense et planteindivid. Mens det enkelte eiketreet og den enkelte valmueplanten utgjør velavgrensete individer, utgjør en ospeskog ofte hundrevis av trær kommet opprinnelig fra samme rota ved rotskudd (altså ett genetisk individ), og ei moltemyr har det på samme vis, med tusenvis av potensielt fysisk sjølstendige skudd fra samme opprinnelige jordstengel. Et eksempel er flatsivaks Blysmus compressus på Sørlandet som kanskje har to geneter og 100–2000 rameter. De genetiske individene kan altså bestå av titusenvis av enkeltskudd (rameter) som med tida kan bli uavhengig av morplanten. Definisjonen av et individ kan være utslagsgivende for plasseringen på Rødlista, fordi låge individtall og endringer i individtall utgjør hovedkriterier (C- og D-kriteriene) i vurderingen av tilbakegang og trusler. IUCNs kriterier forutsetter at potensielt uavhengige, reproduktive enkeltskudd vurderes, ikke genetiske individer. Et individ er med andre ord en ramet i rødlistevurderingene når det gjelder vurdering av antall reproduserende enheter. 

IUCNs retningslinjer presiserer at det er antall individer som produserer eller kan produsere avkom som teller i størrelsen på populasjoner. Flerårige karplanter har en juvenil (pre-reproduktiv) fase av varierende lengde, noen også en senil (post-reproduktiv fase), men stort sett er de fleste individer i en populasjon reproduksjonsdyktige. Kjønnsfordelingen varierer hos karplanter. Sjøl om de fleste planter har tokjønnete individer, finnes det tallrike med enkjønnete, f.eks. hele slekta vier/pil Salix, enkelte starr Carex, og molte Rubus chamaemorus. Hvis bare det ene kjønnet er til stede, som f.eks. for ullvier Salix lanata på Svalbard, har arten ingen reproduksjonsdyktige individer der. 

Tellinger av individer (dvs. eksakte populasjonsstørrelser) foreligger bare for et fåtall, oftest svært sjeldne karplanter. Vi må anslå antall for de aller fleste, og ofte anslå grovt. Individtall opplyst i Artskart for karplanter er normalt ikke anvendbare for estimering; det opplyses aldri hva som er telt (geneter eller rameter). Det er et markert behov for bedre metoder for estimering av ‘populasjonsstørrelse’ for karplanter, og spesielt for de klonale. Individantall er derfor i praksis anslått i de tilfellene hvor vi har grunn til å anta at det er snakk om svært få individer (oftest færre enn 2000). Dette innebærer at C- og D-kriteriene i liten grad anvendes og nokså sjelden er utslagsgivende for rødlistekategori. Terskelverdien når det gjelder individantall er dessuten ofte nokså låg, slik at de aller fleste karplanter, og spesielt de klonale, i praksis vil ha et individantall som er langt høgere enn terskelverdien for rødlisting. Det gir altså ikke alltid mening å prøve og estimere individtall. 

Usikkerhet 

Karplanter er en godt kjent og godt dokumentert gruppe. Vi anvender sjelden usikkerhetsintervaller for utbredelsesområde. Blir en karplante funnet utafor sitt kjente utbredelsesområde (polygon), kan vi sjelden forutsi hvor, i hvor stor avstand, eller hvordan et nytt funn påvirker arealet av polygonet. Oppgitte usikkerhetsintervaller når det gjelder forekomstareal er stort sett låge for karplanter og spenner bare unntaksvis inngangsverdier for to rødlistekategorier. Kjent forekomstareal er normalt det arealet som er kjent fra og med et bestemt utgangsår (ofte 1980 eller 2000). Anslått minimum forekomstareal kan være mindre enn dette ‘kjente’, dersom vi antar at en del av arealet er tapt i perioden etter utgangsåret, mens anslått maksimum forekomstareal oftest innebærer en mørketallsfaktor på rundt 2, unntaksvis mye høgere. 

Bestandsendringer 

I Rødlista 2015 ble funnfrekvens av herbariedata brukt som et indirekte mål for populasjonsutvikling av karplanter, men vi har ingen fullgod erstatning for dette i 2021. Dekningen av Artsobservasjoner er for skjev i ulike deler av landet til at dataene derfra uten videre gir grunnlag for noen form for estimering av framgang eller tilbakegang av arter. Det finnes svært mange observasjoner fra de siste tjue årene av sjeldenheter i låglandet, spesielt på Østlandet og i noen grad på Sørlandet og i Trøndelag, mens fjellstrøkene, store deler av Vestlandet og hele Nord-Norge er tilnærmet helt neglisjert når det gjelder innrapporteringer av observasjoner. Høg observasjonsfrekvens ødelegger dessuten ironisk nok muligheten for å sammenligne endring av funnfrekvens før og etter innføringen av Artsobservasjoner, og tidshorisonten til Artsobservasjoner er ennå for kort for de fleste arter for å kunne si noe om framgang eller tilbakegang av arter. Vi har derfor i større grad enn tidligere lagt vekt på naturtyper i tilbakegang (Artsdatabanken 2018). Vi har også basert oss på felterfaringer, fra oss sjøl og fra andre botanikere som ferdes mye i norsk natur. Vi har forsøksvis brukt Artskart for å se på utviklingstendenser over lengre tidsrom. Det er mulig å spore og til dels kvantifisere økning eller tilbakegang for mange karplanter ved å sammenligne funnmengde (forekomstareal) innen tidsperioder (f.eks. vurderingsperioden for den aktuelle arten og tidligere perioder av samme lengde). På dette området er Artskart blitt et viktig hjelpemiddel. 

Fragmentering og delpopulasjoner 

Karplanter varierer meget sterkt i hvor ofte de reproduserer og hvor langt de sprer diasporer (frø, frukter, sporer, yngleknopper – se også avnitt om økologi innledningsvis). Vi regner med at spredning over lengre avstander enn noen få hundre meter er unormalt, bortsett fra spredning av saftige frukter med fugl og av støvfine frø med vind. En utbredelse for en karplante regnes ikke som kraftig fragmentert før avstanden mellom delpopulasjoner er flere titalls ganger større enn normal spredningsavstand, i praksis for de fleste arter med gap på minst 50−100 km, i kombinasjon med at de fleste individene er i små og isolerte delpopulasjoner. Kravet til fragmentering er satt mye strengere for planter som regelmessig spres med fugl; disse har vi bare unntaksvis vurdert til å ha en kraftig fragmentert utbredelse. Fragmenteringskriteriet er brukt strengere og mer konsekvent i denne Rødlista enn i tidligere vurderingsrunder. Trolig kraftig fragmentert er brukt dersom man er usikker på om delpopulasjonene tilfredsstiller kravet om å være små og/eller isolerte. Denne gangen har det vært mulig i henhold til IUCN-kriteriene å bruke kraftig fragmentert om taksa som kun har én delpopulasjon i landet, om den er liten og dersom rekolonisering fra utlandet er usannsynlig ved utdøing.  

Nedgradering av kategori 

Nedgradering av rødlistekategori, som følge av at innvandring fra naboland nedsetter risikoen for utdøing i Norge, er generelt lite aktuelt for karplanter. Få karplanter har hyppig og rask langdistansespredning, og for de aller fleste planter med forekomster hovedsakelig eller bare i grenseområder mot naboland, er re-immigrasjon lite sannsynlig. Det finnes imidlertid ett viktig unntak. Nedgradering er gjennomført for noen sørlige havstrandplanter, der det er sterke indisier for at det skjer inn-spredning med havstrømmene over Skagerrak og Nordsjøen. Flere arter er nedgradert av denne årsaken, bl.a. gul hornvalmue Glaucium flavum og sodaurt Kali turgida. Effekten av vinterstormene 2013/2014 har fått oss til å tvile på om vi har en sjølforsynt, stabil populasjon av enkelte av disse sørlige havstrandplantene (se Pedersen og Grøstad 2015). Man kunne også tenke seg at fuglespredning hadde liknende effekter, spesielt for vann og sumpplanter, men det mangler dokumentasjon for regelmessig tilførsel utenfra med fugletrekkene.

Antall rødlistearter  

Av de 1376 artene som er vurdert for Rødlista for Fastlands-Norge, er 475 arter på Rødlista. Av disse vurderes 8 til regionalt utdødd RE, 44 til kritisk truet CR, 122 til sterkt truet EN, 131 til sårbar VU, 167 til nær truet NT, og 3 arter til datamangel DD. Til sammen utgjør artene på Rødlista 35 % av de vurderte karplanteartene kjent fra Fastlands-Norge. Underarter og andre raser inngår ikke i disse tallene. 

Av de 177 vurderte artene på Svalbard er 65 arter rødlistet. Av disse vurderes 6 til kritisk truet CR, 14 til sterkt truet EN, 15 til sårbar VU, og 30 til nær truet NT. Til sammen utgjør artene på Rødlista 37 % av de vurderte karplantene fra Svalbard. Underarter og raser er ikke medregnet i disse tallene.  

Årsak til rødlisting 

Fastlands-Norge 

For flesteparten av karplantene, 287 arter (236 i 2015), har begrenset geografisk utbredelse, dvs. B-kriteriet, i kombinasjon med pågående nedgang, fragmentering, fluktuasjoner osv., vært utslagsgivende. Kriteriet har særlig vært aktuelt for arter med tilknytning til naturtyper som er i markert tilbakegang. A-kriteriet, populasjonsreduksjon, med ≥ 15 % nedgang i løpet av vurderingsperioden, er gjeldende kriterium for 182 arter (146 i 2015), mens 55 arter (72 i 2015) har D-kriteriet, dvs. svært liten populasjonsstørrelse eller forekomst, som gjeldende kriterium. C-kriteriet, dvs. liten populasjonsstørrelse og pågående nedgang, har vært utslagsgivende for 21 arter (24 i 2015). E-kriteriet (populasjonsutviklingsmodell) kan ikke anvendes på noen norsk karplante. Flere av artene (17 %) er rødlistet på bakgrunn av to eller flere kriterier (oftest A- og B-kriteriet). 

Klimaendringer, tekniske inngrep og nedbygginger, og endringer i naturtyper som skog, myr og annen våtmark, ferskvatn, og kulturmark, er i stor grad årsak til reduksjon i populasjonsstørrelse og rødlisting av karplanter i Fastlands-Norge. For de fleste artene kan populasjonsnedgangen og trusselbildet forklares med fem hovedgrupper av påvirkning: 

(a) Jordbruksomlegginger de siste 50-100 årene har ført til at det tradisjonelle og ekstensive jordbruket med slåtteenger, utslåtter i myr, urterik skog og våtmark, samt omfattende seterbruk og beite i fjell, skog, på myr og på havstrand, omtrent er forsvunnet. Derimot blir andre arealer mye mer intensivt utnyttet enn tidligere. Det tradisjonelle mønsteret med en gradvis overgang fra fulldyrket mark gjennom overflatedyrket mark, slåttemark og beitemark til skog, er blitt erstattet av en skarp overgang, ofte bare på 2-3 meter, fra fulldyrket mark til mørk skog. Overgangssonene var det viktigste arealet for mange plantearter som har vært knyttet til tradisjonell arealbruk, og som trolig har vært en del av landskapet minst siden bronsealderen. Disse har gått meget sterkt tilbake i alle låglandsområder i Sør og Midt-Norge og delvis også i Nord-Norge, og i seterområder i fjellstrøk. 

(b) Grøfting, enten for oppdyrking eller for å øke arealet utnyttbar skog, har redusert omfanget av myr og sump i lavlandet til en brøkdel av hva det var i år 1900. De fleste myr- og sumpplanter har gått markert tilbake i inneværende og tidligere vurderingsperioder, og mange myr/sumpplanter er allerede eller snart nede på kritisk små populasjons- og forekomststørrelser. 

(c) Mange av landets mest urbaniserte områder er botanisk rike og har konsentrasjoner av sjeldne og sårbare karplanter. Dette gjelder spesielt på kalkgrunnen i det såkalte Oslofeltet fra Mjøsa sør til Grenland, men også rundt de fleste andre større byer i Norge. Tap etter nedbygging er dermed en hovedårsak til populasjonsnedgang for mange karplanter på Rødlista. Andre aktuelle påvirkningsfaktorer er inngrep i forbindelse med vei- og jernbaneanlegg og utbygging i strandsonen. Inngrep fører også til fragmentering av mange utbredelser. 

(d) Mange karplanter er spesialiserte til vasskanter langs sjøer og elver. Vasskraftutbygging har dermed hatt stor betydning og har ført til sterk reduksjon eller nær utryddelse av et antall av landets mest sjeldne planter, f.eks. sibirstjerne Eurybia sibirica og aursundløvetann Taraxacum crocodes ved Aursunden, finntelg Gymnocarpium continentale, kveinhavre Trisetum subalpestre, masimjelt Oxytropis deflexa subsp. norvegica, småjonsokblom Silene involucrata subsp. tenella, grårublom Draba cinerea og flere andre arter ved Alta/Kautokeino-vassdraget, og russearve Moehringia lateriflora ved Pasvik-vassdraget. Flere planteforekomster er gått tapt eller blitt redusert som følge av andre inngrep langs og i vassdrag, spesielt i forbindelse med elveforbygning og eutrofiering. Flomforbygginger vurderes å bli en trussel mot flomsonearter fremover. 

(e) Klimaendringene med økte temperaturer, økt nedbør, endringer i vekstsesongens lengde og økt ustabilitet med mer ekstremvær (se Norsk klimaservicesenter 2021) fører til endringer i mye av norsk natur og flora. Mange varmekrevende planter er allerede i økning i landet, og noen er under innvandring, f.eks. strandbete Beta vulgaris subsp. maritima, strandkarse Lepidium latifolium, marrisp Limonium vulgare og havreddik Raphanus raphanistrum subsp. landra på havstrendene i sør. Se Pedersen og Grøstad (2015) for effekter av vinterstormene i nyttårshelga 2013/2014. Dette er arter som er eller har vært på Rødlista, men som er på vei ut av den med økende og etter hvert livskraftige populasjoner. 

Sjøl om hele floraen påvirkes av klimaendringene, vil trolig effekten bli størst i fjellet og lengst nord. Skoggrensa er under flytting oppover og nordover, og grensene for de alpine beltene (lavalpin til høyalpin) flytter seg oppover. Dette er en del av bakgrunnen for at mange naturtyper i fjellet vurderes som nær truet eller truet (se Grytnes mfl. 2018). Arealene som er tilgjengelige for etablering av karplanter, minsker sterkt med økende høydemetre, på grunn av topografien. Spesielt gjelder dette for kalkkrevende arter som har liten eller ingen mulighet for vertikal forflytning. De mer høyereliggende fjell har som oftest sur berggrunn, og det er absolutt ingen mulighet for nordlig forflytning (Barentshavet). Heving av skog- og beltegrenser vil derfor ha en negativ virkning for planter som er knyttet til alpine belter (fjellplanter). Reduksjon av varige snøfonner og breer, samt økende uttørking av snøleier i fjellet har allerede pågått i en årrekke, spesielt i østlige (kontinentale) fjellstrøk, mens virkningen kanskje er svak eller omsnudd i enkelte vestlige fjellstrøk. Uttørkinga i øst har pågått gjennom store deler av 1900-tallet og ble dokumentert blant annet for Sylan og tilgrensende svenske fjell ved sammenlikning av Rolf Nordhagen i 1928 og 1955 (Nordhagen 1956) og av Harry Smith på 1920- og 1950-tallet (Smith 1957). Denne prosessen synes å ha skutt fart i de siste tiårene, med merkbare endringer fra 1990 til i dag i for eksempel Folldal, Dovrefjell og Rørosfjella. En lang rekke av våre mer sjeldne, mellomalpine fjellplanter og nordlige, arktiske planter er knyttet til naturtyper som er i ferd med å bli sterkt reduserte eller forsvinne. Klimaendringer er dermed en påvirkningsfaktor som i økende grad trekkes inn for høgfjellsplanter (i hele landet) og for arktiske planter (både i Finnmark og på Svalbard). 

De mest sårbare naturtypene for fjellplanter er snøleier og oppfrysingsmark, på grunn av uttørking og gjengroing, men også rabber, fjellhei og leside vurderes som utsatte, særlig for gjengroing. Dette vil ha negative konsekvenser for snøleiearter som er tilpasset jevn fuktighet (Björk og Molau 2007, Sandvik og Odland 2014). Derfor er det svært trolig at mange småvokste fjellplanter, særlig de som er knyttet til åpen mark eller lite sluttet vegetasjon, vil kunne bli fortrengt i konkurransen med mer konkurransesterke og storvokste arter. 

De fleste klimautsatte fjellplantene er rødlistevurdert på basis av fremtidig tilbakegang. Vi har vurdert fjellplantenes populasjonstilbakegang på basis av utbredelse, økologisk amplitude og tilknytting til alpine soner, naturtypen(e)s utsatthet for klimaendring og muligheter for ekspansjon i høyden. Generasjonslengden er sentral også for vurdering av populasjonstilbakegang, og nesten alle fjellplanter er flerårige og storparten nokså langlevde. Generelt gir en snever utbredelse i naturtyper som er utsatte for negative effekter av klimaendring og lang vurderingsperiode, en stor antatt pågående populasjonstilbakegang. Karplanter som vokser både i fjellet og i skog, har vi ikke vurdert å være like utsatte for negative effekter av klimaendring som de rene fjellplantene. 

Det er mer uklart hvordan endringer i temperatur- og nedbørsmønster vil virke i skogbeltene. En betydelig gruppe av karplantene på Rødlista har et østlig, kontinentalt utbredelsesmønster. Østlige arter som når inn i Norge i de mest kontinentale strøkene på indre Østlandet og i Troms og Finnmark, er nå i større grad i ferd med å bli truet. Kombinasjonen av en klart avgrenset frostvinter med låge temperaturer og nokså lite snø, og varme og ofte tørre somrer, er avgjørende for overlevelse av disse plantene. Økt nedbørmengde og vintrer med mildværsperioder kan derfor være negative for disse, men det er vanskelig å forutsi omfanget av tilbakegangen og hvor den vil skje. 

Svalbard 

Foreløpig spiller inngrep og endringer i naturtyper som følge av lokal menneskelig aktivitet liten rolle for karplanter på Svalbard (og i størstedelen av Arktis generelt). Sjøl om det tidligere var utallige forsøk på gruvedrift, og inntil relativt nylig gruveaktivitet i seks områder (Svea, Barentsburg, Colesbukta/Grumantbyen, Longyearbyen, Pyramiden og Ny-Ålesund), har aktiviteten vært så lokal at den ikke har ført til noen merkbar populasjonsnedgang hos mer utbredte arter. Det eneste stedet hvor fysiske inngrep har påvirket signifikante delpopulasjoner av noen planter som nå er på Rødlista (spesielt sibirstarr Carex bigelowii subsp. arctisibirica, glinsesoleie Coptidium pallasii, polarkastanjesiv Juncus leucochlamys og reinfrytle Luzula wahlenbergii), er ved Adventfjorden og i Longyearbyen. Den allerede omfattende og raskt økende turismen utgjør en viss slitasje lokalt, men den rammer nesten ikke lokaliteter med kjente forekomster av rødlistearter. De lokale myndighetene er også påpasselige med å kanalisere turismen vekk fra slike lokaliteter. 

Endringer som følge av klima er derimot en stor trussel mot karplanter på Svalbard (og ellers i Arktis). I rødlistevurderingen har populasjonsreduksjon (A-kriteriet) på grunn av negative effekter av klimaendringer (i hovedsak fremtidig, A3-kriteriet) vært utslagsgivende hos 23 av de 65 rødlistede artene. B-kriteriet med underkriterium pågående reduksjon er utslagsgivende for 27 av de rødlistede artene. De høgarktiske artene, de som enten mangler eller som bare forekommer som høgfjellsplanter lengre sør, og plantene der permafrosten er avgjørende, forventes å få dårligere levekår. Vi forventer derfor tilbakegang for de aller fleste karplanter som i dag har sine tyngdepunkt i den nordarktiske sonen og polarørkensonen. Vi forventer også tilbakegang for planter som er knyttet til spesifikt arktiske våtmarker med høgt permafrostnivå. Senkning av permafrostnivået vil føre til en viss uttørking, i hvert fall sent i sesongen, og gjengroing med tettere vegetasjon, og områdene vil trolig gå over mot arktisk myr. Svært små og dermed stokastisk sårbare populasjoner er avgjørende for rødlistekategori hos 27 av de rødlistede artene. Disse artene har i hovedsak D-kriteriet svært liten eller arealmessig meget begrenset populasjon som gjeldende kriterium, alternativt B-kriteriet geografisk utbredelse i kombinasjon med underkriterium pågående nedgang og/eller kraftig fragmentering. Artene med få og ofte svært individfattige forekomster er, i de fleste tilfeller, varmekrevende og med sine nordligste utposter i verden på Svalbard. Av de 20 artene i kategoriene kritisk truet CR og sterkt truet EN er ca. 10 av den varmekrevende typen. Et fellestrekk for disse sjeldne, varmekrevende plantene er at forekomstene på Svalbard er at populasjonene enten er stabile eller kanskje i litt økning, og de forventes å få bedre kår med den framtidige klimautviklingen.  

Karplanter på Svalbard føres på Rødlista av i hovedsak to årsaker: Artene har små og utsatte populasjoner (45 % av artene på Rødlista), og/eller fordi de antas å være sterkt følsomme for pågående og kommende klimaendringer (64 % av artene på Rødlista). For de resterende på Rødlista gjelder mer spesielle forhold (bl.a. inngrep for én art). Andelen av arter på Rødlista på Svalbard er 37 % mot 34 % for Fastlands-Norge. Det slår litt ut at Svalbard har relativt sett flere temperaturfølsomme (kuldekrevende) arter enn fastlandet og at sjøl om Svalbard utgjør et mye mindre areal, er det ofte lang avstand mellom klimatisk gunstige habitater. Dette gjør at relativt sett flere arter har små populasjoner i et kraftig fragmentert mønster. 

Endringer fra 2015 til 2021 

Fastlands-Norge 

Det er betydelig endring i antall arter på Rødlista for Fastlands-Norge fra 2015; summene for kategoriene regionalt utdødd RE, kritisk truet CR, sterkt truet EN, sårbar VU, nær truet NT og datamangel DD var 377 i 2015 og er 475 i 2021. Dette er en økning på 20 % i antall arter på Rødlista. Antall arter vurdert som livskraftig LC er 901 arter; det betyr at 35 % av artene som vurderes for Rødlista er rødlistet. Ei slekt som ble vurdert i 2015, har det dessverre ikke vært mulig å vurdere i 2021 på grunn av lite samsvar mellom taksonomiske behandlinger av slekta: Hårsveve Pilosella med 22 ‘arter’, der enkelte arter har seksuell frøsetting, men størsteparten har aseksuell frøsetting. 

Det er nokså store endringer i Rødlista: 183 arter (mot 90 i 2015) har fått en mer alvorlig kategori, noe som utgjør om lag 38 % av de rødlistede artene. Betydelig færre har fått en mindre alvorlig kategori. Femten arter har gått ut av Rødlista til livskraftig LC, 29 arter er endret til en mindre alvorlig rødlistekategori. Det store omfanget av endringer fra livskraftig til truet (107 arter) har flere forklaringer. Forventet fremtidig tilbakegang som resultat av negative effekter av klimaendringer er hovedgrunnen, men tilbakegangen for planter knyttet til tradisjonelt drevet kulturmark er større enn vi regnet med i forrige vurderingsrunde. I tillegg har nye estimat for generasjonslengde påvirket vurderingen, dette fordi de nye estimatene i all hovedsak har gitt lengre generasjonslengder og derfor en lengre vurderingsperiode. 

B-kriteriet er for første gang utslagsgivende for flere arter enn A-kriteriet. Både C- og D-kriteriet er utslagsgivende for noe færre arter i 2021 enn tidligere, og D-kriteriet er utslagsgivende for rødlistekategori betydelig oftere enn C-kriteriet. 

De fleste karplanter er rimelig langlevde, noe som gjør at det ikke er hensiktsmessig å vurdere endringer i karplantefloraen i så korte tidsperioder som 5/6-års-intervallene mellom rødlister. Noen tendenser kan imidlertid påpekes: (a) Tilbakegangen for planter knyttet til tradisjonelt drevet kulturmark fortsetter, og trolig i et raskere tempo de siste tiårene enn tidligere antatt. De største omleggingene i jordbruket skjedde mellom 1950 og 1980, og i denne perioden var nok nedgangen i populasjonene for arter knyttet til tradisjonelt kulturlandskap raskest. I og med at perioden for det største tapet av tradisjons-kulturmark ligger nokså langt tilbake, så er ikke alle vurderingsperiodene lange nok til at dette slår ut. Vi får det paradoksale resultatet at kulturmarkplanter som har gått drastisk tilbake og blitt sjeldne, og som tidligere har oppnådd en høy kategori, nå får lavere kategori fordi hoveddelen av endringene er tilbakelagt: f. eks. bakkesøte Gentianella campestris, bittersøte G. amarella, småsøte Comastoma tenellum, marinøkkel Botrychium lunaria, fjellmarinøkkel B. boreale og handmarinøkkel B. lanceolatum vurderes i henhold til IUCN-kriteriene som mindre truet i dag enn rundt 1980, da de fortsatt var hyppige, men i rask nedgang (A-kriteriet). De fanges først opp igjen av B-, C- og D-kriteriene når de har fått svært liten og eventuelt fragmentert utbredelse eller låge populasjonsstørrelser. Dette gapet, mellom ‘hyppig, men i sterk tilbakegang’ og ‘svært sjelden’, fanges dessverre dårlig opp av IUCNs kriterier, mye fordi eksakte individantall og til og med omtrentelige anslag mangler for de fleste karplanter. (b) Gjengroing av kulturmark var tidligere den kanskje største enkeltårsaken til tilbakegang for karplanter i Norge, men nå er det nedbygging og utbyggingsprosjekter som er de viktigste trusler og påvirkningsfaktorene. En rekke av revurderingene til strengere rødlistekategori skyldes spesifikke utbyggingsprosjekter, f.eks. pågående veiutbygginger i Bærum (E18), Gudbrandsdalen (E6) og Finnmark (E6). (d) Klimaendringer har fått betydelig større betydning, men kan slå begge veier i statistikken. En del karplanter er i ferd med å etablere seg i landet på grunn av varmere somrer og/eller lengre sesong, og i perioden før de begynner å ekspandere for alvor, lander de på Rødlista fordi de har svært individfattige og av og til kraftig fragmenterte forekomster (f.eks. marrisp Limonium vulgare). Men i 2021 har vi ført langt flere fjellplanter på Rødlista på grunn av de nye klimafremskrivningene (se Norsk klimaservicesenter 2021). Noen eksempler er kantlyng Cassiope tetragona, lapprose Rhododendron lapponicum, reinstarr Carex arctogena, jervrapp Poa arctica og bleikrublom Draba oxycarpa som vi har revurdert fra livskraftig LC i 2015 til sårbar VU i 2021. 

Svalbard 

Det er nokså store endringer i vurderingen av Svalbard-plantene. Det er funnet én ny art på Svalbard de siste seks årene (aksfrytle Luzula spicata), og i tillegg er én art byttet ut med en annen (marinøkkel Botrychium lunaria er ombestemt til B. onondagense). Forekomst av Potentilla ×safronoviae er vurdert å være en enkelt hybridiseringhendelse og skal derfor ikke vurderes for Rødlista. Grønlandsrublom Draba oblongata er ikke bekreftet og utgår derfor som vurdert art for Svalbard, og Braya glabella utgår som art. 

Antall arter på Rødlista for Svalbard er litt høyere enn i forrige vurderingsrunde (60 arter i 2015 og 65 arter i 2021). Forventet fremtidig populasjonstilbakegang som resultat av økologiske virkninger av klimaendring, er årsaken til at 14 arter er revurdert fra livskraftig LC til nær truet NT. Åtte arter er endret fra nær truet NT til livskraftig LC. Tjuesju arter er vurdert til mer alvorlige kategorier, mens 16 arter er vurdert til mindre alvorlig kategorier. Oppgradering til mer alvorlige kategorier er i hovedsak et resultat av antatt populasjonsnedgang som resultat av negative økologiske effekter av klimaendringer, mindre alvorlige endringer er resultater av nye funn eller ny tolkning av data. Nedgradering til mindre alvorlige kategorier gjelder i hovedsak relativt varmekrevende eller oseanisk tilknyttete arter som forventes å kunne dra fordeler av pågående klimaendringer. Tilbakegang som følge av inngrep spiller svært liten rolle for planter på Svalbard. 

Ekspertkomité 

Ekspertkomiteen har bestått av Heidi Solstad (Multiconsult, leder), Reidar Elven (Elven Natur), Geir Arnesen (Sállir Natur), Pernille Bronken Eidesen (UNIS), Geir Gaarder (Miljøfaglig utredning), Hanne Hegre (Hanne Hegre FlowerPower), Torbjørn Høitomt (Biofokus), Marit Mjelde (NIVA) og Oddvar Pedersen (UiO). Solstad og Elven har vurdert og kvalitetssikret alle arter, men for visse artsgrupper med vesentlige innspill fra de andre: Arnesen for et utvalg Svalbard-planter og et utvalg av fjellarter i fastlands-Norge, Mjelde for vannplanter i Fastlands-Norge, og Pedersen for en rekke kystplanter lengst sør i Norge. Gaarder har kritisert og komplettert vurderinger for arter han selv har valgt å kommentere. Torbjørn Høitomt har gitt tilbakemeldinger på fjellplanter, spesielt med tanke på håndtering av konsekvenser av klimaendringer. Bronken Eidesen har gitt tilbakemeldinger på vurderingene av Svalbardplanter, og Hegre for et utvalg av fastlandsarter. Pedersen har lagt til rette alle utgangsfiler med funndata og forsøksvise funnstatistikker. 

Referanser 

Alsos IG, Elven R, Brysting AK, Birkeland S og Skjetne I (2011). Økologiske og genetiske undersøkelser av rødlistearter på Svalbard. Rapport til Svalbards Miljøvernfond. 45 s 

Artsdatabanken (2018). Norsk rødliste for naturtyper 2018. Hentet (03.10.2021) fra https://www.artsdatabanken.no/rodlistefornaturtyper  

Birkeland S (2012). Rare to be warm in Svalbard: An ecological and genetic snapshot of four red listed plant species. Master of Science Thesis, University of Oslo, Oslo. 78 s 

Björk RG og Molau U (2007). Ecology of Alpine Snowbeds and the Impact of Global Change. Arctic, Antarctic, and Alpine Research 39: 34-43 

Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre H og Solstad H (2022). Norsk flora. [Under utarbeidelse.] Det norske samlaget, Oslo. 

Elven R, Fremstad E og Pedersen O (2013). Distribution maps of Norwegian vascular plants. IV. The eastern and northeastern elements. Akademika Publishing, Trondheim 

Fægri K (1960). Maps of the distribution of Norwegian vascular plants I. The Coast plants. University of Bergen, Skrifter 26 

Fægri K og Danielsen A (1996). Maps of distribution of Norwegian vascular plants. III. The southeastern element. Fagbokforlaget, Bergen. 129 + 40 s 

Gjærevoll O (1990). Maps of distribution of Norwegian vascular plants. II. Alpine plants. Tapir, Trondheim 

IUCN (2019). Guidelines for Using the IUCN Red List Categories and Criteria. Version 14. 

Jonsdottir IS, Augner M, Fagerström T og Persson H (2000). Genet age in marginal populations of two clonal Carex species in the Siberian Arctic. Ecography 23: 402–412 

Nordhagen R (1956). Vegetasjonsforskyvninger i naturparken ved Sylene i perioden 1920–1954 som bevis på klimatiske endringer. En fotografisk dokumentasjon. Det Norske Videnskabs Akademi i Oslo Årbok 1955:21–22 

Norsk klimaservicesenter (2021). Klimaframskrivninger 2031-2100 https://klimaservicesenter.no/faces/desktop/scenar 

Pedersen O og Grøstad T (2015). Shore plants migrating – the Norwegian south coast invaded 2014. Blyttia 73: 73–85 

Sandvik SM og Odland A (2014). Changes in alpine snowbed-wetland vegetation over three decades in northern Norway. Nordic Journal of Botany 32: 377-384 

Skjetne I (2012). Conservation genetics and ecology of four red listed vascular plant species in the high arctic archipelago of Svalbard. Master of Science Thesis, University of Oslo, Oslo. 91 s 

Smith H (1957). En botanisk undersøkning av Neans dalgång. Kungliga Svenska Vetenskaps-Akademiens Skrifter i Naturskyddsärenden 16: 1–21