Japansk sjøpung Didemnum vexillum Kott, 2002

Didemnum vexillum har vært vurdert som en 'dørstokk-art' i Norge. Den er nå registrert (fotografert) i Stavanger-området av Erling Svensen (2020).

Hans undervannsbilder av arten ble sendt til ascidie-spesialistene Gretchen Lambert (Univ. Washington, Seattle) og Bernhard Picton (Department of Natural Sciences, National Museums Northern Ireland).

Begge har arbeidet med slekten Didemnum, og begge kunne med stor sikkerhet respondere at de fotograferte koloniene er Didemnum vexillum basert på de morfologiske karakterene.

En morfologisk karakter som ofte fremheves hos Didemnum vexillum er lobene ("long pendulous outgrowths"), og disse var fremherskende på bildene fra Stavanger. Et annet karaktertrekk som fremheves er forekomst av mørke årer med porer på overflaten (Kott 2002: 'Its surface has darkish leaf-like veins with pores.')

Didemnum vexillum er et kolonidannende sekkedyr (Ascidiacea) som vokser som et overtrekk på hardbunn og sand/steinbunn. Arten forekommer videre på kunstige substrater i båthavner og akvakulturanlegg. Arten er kjent fra Nederland, Frankrike, Irland og Storbritannia. Den har trolig naturlig opprinnelse i Japan, men har blitt spredd til store deler av verden i tempererte kystområder. D. vexillum er beskrevet fra New Zealand (Kott 2002), men det synes å være på basis av en introduksjon der. Artssystematikken i slekten Didemnum har vært uklar. Molekylærgenetiske undersøkelser indikerer at to arter som er beskrevet fra Europa (D. lahillei, D. helgolandicum) er synonymer med D. vexillum (Lambert 2009, Stefaniak m.fl. 2009).

I herværende database er Didemnum helgolandicum akseptert i egen art, noe den også er i WORMS (2020).

D. vexillum har kort pelagisk larvefase, og larven bunnslår i nærheten av opphavskolonien. Arten har derfor lav egenspredning. Imidlertid har D. vexillum både seksuell og aseksuell formering, og kan derfor raskt kolonisere en stor andel av habitatet etter at arten er introdusert i et område.

D. vexillum er vurdert til å ha stor økologisk effekt. Arten kan overvokse og fortrenge de fleste andre naturlig forekommende filtrerende former (hydroider, blåskjell, østers, sekkdyr) der den etablerer seg. Det er rapportert om sterk overvekst i skjellanlegg på New Zealand (Coutts and Forrest 2007).

På grus- og steinbunn danner den matteformede overtrekk som kan omforme habitatet for småarter som er avhengige av beskyttelse og tilgang til naturlig substrat. Arten kan regnes som en 'ecosystem engineer' ved sin evne til å omforme habitater som invaderes. På bakgrunn av de sterke økologiske effektene er det gjort en rekke vurderinger og analyser av potensiale for spredning og effekter av arten.