Brannlilje Lilium bulbiferum L.

Brannlilje Lilium bulbiferum har vært etablert i norsk natur før 1800. Det tidligste herbariebelegget er fra 1867 fra gården Hellestveit i Ho Kvam, men på et herbariebelegg fra samme gården i 1944, noterer samleren Alv Aksnes følgende: “Øystese, Hellestveit, har vokse i bergskor 100 m frå huset i over 200 år [dvs. minst fra 1740-årene]”. Dette er trolig riktig, og arten faller dermed utafor tidsrammen for hva som skal vurderes som fremmede arter.

Brannlilje er en gammel og fortsatt populær hagestaude som stammer fra fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa. Den er en av de aller oftest dyrkete liljer i hager (før og nå) i innlandet, opp mot fjellet, og nordpå. Den er hardfør til skoggrensa. Den sprer seg trolig svært sjelden eller aldri med frø i Norge, men formerer seg med yngleknopper i bladhjørnene. Disse sprer også arten. Den er også funnet "forvillet" nokså jamt fra 1867 til 1980, med en viss økning i funn etter 1880 og særlig etter 2000, noe som trolig bare gjenspeiler mer oppmerksomhet rundt forvillete hageplanter. Den utgjør ikke noe økologisk problem i norsk natur, uansett når den begynte å naturalisere seg i landet. De fleste forekomstene er på skrotemark (sterkt endret fastmark), men der den etablerer seg i skog kan den ha økologiske virkninger.