Tunbendel Spergularia rubra (L.) J.Presl & C.Presl

Tunbendel Spergularia rubra er en ett- til toårig art som formerer seg med frø. Frøene henger fast i føtter og transportmidler. Arten kommer fra Mellom- og Sør-Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. Den kan være hjemlig nord til Sør-Skandinavia.

Mest trolig er arten kommet inn til landet og etablert før 1800, kanskje mye tidligere. Wilse (1778) nevner tunbendel Spergularia rubra fra Øf Spydeberg. Angivelsen er ikke usannsynlig, men kan ikke bekreftes. Det eldste daterte funnet av tunbendel Spergularia rubra er fra 1834 fra Oslo: Sandungen, men udaterte belegg fra Oslo-området ved M.N. Blytt er sikkert eldre, fra 1820-tallet, likeledes ett fra Bu Lier ved S.C. Sommerfelt (som vi har satt som første dokumenterte funn av bestand, til ca. 1825). Hvordan arten er kommet inn, er uvisst. Den følger ikke noen av de vanlige mønstrene (ballastjord, import av korn eller grasfrø, transportveier). Vi har konkludert med at arten med rimelig sannsynlighet har vært etablert i norsk natur før år 1800; i Danmark er f.eks. første angivelse fra 1600-tallet (Hartvig 2015), og den kan være hjemlig der.

Det er få funn før 1860, men en markert økning fra da av. Siden har økningen vært jamn, med kjerneområde på søndre Østlandet og Sørlandet og senere spredning nordover og vestover. De første funnene i Nord-Trøndelag og Finnmark er ved transportveier østfra, fra henholdsvis Sverige (ved Tovmodalen stasjon i Meråker) og Finland/Russland (i Pasvikdalen og Kirkenes-området). Fra midten av 1800-tallet til i dag har antall funn og geografisk område økt jevn og trutt. Tunbendel er blitt et nokså vanlig innslag på skrotemark og som ugress i lavland- og kystområder fra Østfold til Vest-Agder, mens den opptrer mer spredt og sporadisk i vestlandsfylkene og Midt-Norge. Det er enkeltfunn i Nordland (Hadsel 2015) og Troms (Storfjord 2015, ved vei over fra Finland). I Finnmark er den funnet i Alta, Porsanger og Sør-Varanger og er bofast i hvert fall i Kirkenes-området. Den kan forventes å ekspandere noe i areal og bli vanligere der den allerede finnes.

Dataene for risikovurdering ligger i database, i tilfelle det blir aktuelt med en revurdering av arten (som etablert etter 1800).