Europalerk Larix decidua Mill.

Europalerk Larix decidua ble introdusert av brødrene von Langen som arbeidet i Norge fra 1736 til 1746. Den første kjente plantingen av europalerk ble foretatt ved Forstmannshytten ved Hengsvatn, på Meheia i Kongsberg kommune i Buskerud fylke i 1740. Fra disse forsøksplantingene forynget europalerk seg, og foryngelsen er beskrevet en rekke ganger i forstlig sammenheng (Asbjørnsen 1855, Scotte 1917, Myhrwold 1928, Robak 1950, Opsahl 1948, Børset 1960, Opsahl 1967, Øyen 2006). Da det er kjent at at europalerk som enkeltre og i mindre grupper kan sette kongler med spiredyktig frø alt fra 6-15 års alder (Scotte 1917, Kiellander 1951), er det rimelig å anta at plantingene har gitt opphav til 2 generasjoner før 1800. For de tidlige plantingene på Bremnes i hage fra 1760 og som skogplantinger fra 1789 er det også mye som taler for at det må ha vært etablert naturlig foryngelse før 1800.

I følge Scotte (1917): "Enligt äldre uppgifter skal den europeiska lärken blivit innförd til Norge redan av v Langen, dvs ungefär omkring 1740." At von Langen så tidlig som i 1724 innførte europalerk fra Harz i Tyskland, og hvilken betydning han tilla europalerk, er dokumentert i en fremstilling av von Langen selv fra Jegersborg 3. april 1764, en beskrivelse som finnes i det danske riksarkivet. Dette viser at von Langen har dyrket europalerk lenge før han dro til Norge (Oppermann 1921). At den danske overjegermester Gram i 1774 anmodet en norsk leverandør å skaffe han lerkefrø fra Norge, underbygger at europalerk var godt etablert hos oss lenge før 1800 (Oppermann 1921). Nyere undersøkelser fra Tingvoll (Tollan 1945, Nygaard & Brean 2001) har også dokumentert tidlig og villig foryngelse av europalerk. Med dette som bakgrunn risikovurderes ikke europalerk etter dagens retningslinjer for økologisk risikovurdering av fremmede arter. Det er sannsynlighetsovervekt for at den var etablert med reproduksjon i Norge før 1800. Dette utelukker ikke at man bør se på eventuelle skadevirkninger av denne fremmede arten.