Vurdering av sibirstripeekorn Eutamias sibiricus (Laxmann, 1769)

Generelt om arten

Livsmiljø: terrestrisk

Sibirstripeekornet Eutamias sibiricus har sin naturlige utbredelse fra europeisk Russland (vest til Kvitsjøen) i et belte øst gjennom Asia til Stillehavskysten, på Hokkaido (Japan), nordlige deler av Koreahalvøya og i deler av Kina (Tsytsulina mfl. 2016). En naturlig arealutvidelse vestover til Norge virker usannsynlig ettersom populasjonsutviklingen i dette området later til å være negativ.Mori mfl. (2018) fant gjennom et omfattende litteratursøk belegg for 81 ulike etableringer av arten utenfor sitt naturlige utbredelsesområdet. Disse ga opphav til 38 ulike frittlevende bestander, hvorav 30 fortsatt eksisterte i 2018. Disse var å finne i Frankrike, Belgia, Nederland, Danmark, Tyskland, Sveits, Italia, Russland og Japan. Med unntak av en bestand i Italia som tilhører den nordlige underarten Eutamias sibiricus sibiricus har samtlige av disse bestandene trolig opphav i den koreanske underarten Eutamias sibiricus barberi (Mori mfl. 2018, Nerva mfl. 2021). Fra Danmark er det beskrevet to forekomster. En liten bestand har fra begynnelsen av 1990-tallet hatt tilhold på Furesø (Nordskjælland)(Ujvári 2007). Mens en annen bestand ble påvist i 2008 i Teglgårdsparken på Jylland (Mori mfl. 2018). Ingen av bestandene skal ha overlevd (Mori mfl. 2018, Miljøstyrrelsen 2022). Fra Sverige foreligger det fra 2019 et funn fra Skåne. Dette skal dreier seg om et rømt enkeltindivid (SLU Artdatabanken 2022). Så vidt vites har arten ikke blitt påvist utendørs i Norge.Arten lever i boreale barskoger (taigabeltet) og er hovedsakelig assosiert med sibirfuru Pinus sibirica (i Japan lever den imidlertid hovedsakelig i eikeskog). Arten er en bakkelevende ekornart som samtidig er en en dyktig klatrer og som trives i tresatte områder med busker og kratt. Den lever i stor grad av furufrø, men spiser også grønne planter, insekter, snegler, fugleegg og fugleunger. Arten legger opp store vinterlagre av furufrø og er i dvale store deler av vinteren, lokalt til begynnelsen av juni. Hunnen føder et kull på 1–8 unger per år (SLU Artdatabanken 2022). I følge Mori mfl. (2018) kan arten produsere to kull i året.

Generasjonslengden er av Tsytsulina mfl. (2016) vurdert til å være 3-4 år.

Utbredelse i Norge

Det foreligger ingen kjente funn fra Norge.

Spredningsmåter

Arten blir forhandlet og holdt som kjæledyr både i Europa og Asia der den er den mest forhandlede stripeekornarten (Dijkstra og Dekker 2008, Mori mfl. 2018). Det er sannsynlig at arten ulovlig blir importert som kjæledyr til Norge. Import til zoologiske hager kan forekomme. EU innførte i 2016 et handels- og oppdrettsforbud for denne arten (Mori mfl. 2018). Risikoen for import fra EU til Norge er dermed minket.

Det er lite sannsynlig at sibirstripeekornet selv vil spre seg til Norge fra innførte bestander på kontinentet. Det mest sannsynlige scenariet for framtidig forekomst i Norge er rømning eller tilsiktet utsettelse fra (ulovlig) privat hold eller zoologiske hager. Mori mfl. (2018) undersøkte opphavet til 30 frittlevende introduserte bestander. Nærmest 67% av disse skyldtes bevisst utsetting av dyr, 17% stammet fra rømning fra dyrebutikker eller oppdrettsfasiliteter og hos videre 17% var det uklart hvordan dyrene fant veien til naturen. Av 81 dokumenterte utsettinger ble de fleste gjennomført i 1990-årene og ved starten av 2000-tallet (Mori mfl. 2018). Det kan dermed se ut som om handelsforbudet som ble innført av EU i 2016 bærer frukt.

Artens overlevelse er i stor grad avhengig av foring fra publikum. Av 30 introduserte men viltlevende bestander var 19 knyttet til parker i store byer. Populasjonsstørrelsen hadde ingen sammenheng med hvor mange dyr som ble satt ut eller hvilken breddegrad de befant seg på men hadde sammenheng med nærheten til urbane områder (Mori mfl. 2018). Samtidig kan slike miljøer forhindre spredning og forklare lave populasjonsstørrelser (Mori mfl. 2018). Arten blir i betydelig grad predert av dyr som lever tett inntil mennesker som mink, rødrev, gråhegre, katter og hunder (Mori mfl. 2018).

Arten har en relativ dårlig spredningsevne. I Japan ble spredning av ungdyr estimert til 50 m for hanndyr, 140 m for hunndyr, mens den i Frankrike ble estimert til 170 m for hanndyr og 80 m for hunndyr. Ett hunndyr spredte seg imidlertid 900 m fra fødselsstedet (Marmet et al. 2011).

Invasjonspotensial

Invasjonspotensialet av arten vurderes som lite. Arten sprer seg sakte og er i stor grad avhengig av vedvarende foring. Dette oppnås fremfor alt i parker eller dyrehager i bynære omgivelser. Gitt historikken til andre utsettelser i Europa er det lite sannsynlig at arten vil spre seg særlig etter at den har blitt satt ut. Klima ser ikke ut til å påvirke spredningsevnen.

Økologisk effekt

Den økologisk effekten av arten er vurdert til ikke kjent med usikkerhet mot liten. Det antydes at arten kan konkurrere ut klatremus og skogmusarter, men belegg for dette mangler (Mori mfl. 2018.). Ekorn og sibirstripeekorn har ulike aktivitetstopper, noe som bl.a. muliggjør en sameksistens (Andreoni mfl. 2020). En bestandsnedgang av 12 fuglearter ved en lokalitet i Belgia var ikke forårsaket av sibirstripeekorn, men kan ha bidratt til nedgangen hos gjerdesmett (Branquart mfl. 2022, Mori mfl. 2018).En fransk undersøkelse viste at sibirstripeekorn var hovedreservoir for Borrelia burgdorferi sensu lato og at arten hadde et større antall flått enn stedegne klatremus og skogmus. Dette kan trolig medføre en økt fare for Lyme borreliosis hos mennesker. Om det kan slå tilbake på stedgne stumpmusarter er uviss (se Mori mfl. 2018).Det er lite sannsynlig at arten vil spre seg nevneverdig i norsk natur og en eventuell effekt vil i så fall være av svært lokal betydning.

Konklusjon

Sibirstripeekorn Eutamias sibiricus er vurdert til ingen kjent risiko NK med usikkerhet mot lav risiko LO.