Vurdering av sandfirfisle Lacerta agilis Linnaeus, 1758

Generelt om arten

Livsmiljø: terrestrisk

Sandfirfisla Lacerta agilis har mye av sin naturlige utbredelse i av Vest-, Sentral og Øst-Europa. Den strekker seg fra De spanske Pyreneene (ved 1 800 m oh.) i vest til fjellene i Kaukasus og Altai-fjellene (ved 500 -1 200 m oh.) i øst, mot nord til Danmark, Estland og Russland og mot sør til Frankrike, Hellas og Tyrkia (Aghasyan mfl. 2021). Arten var mer utbredt i varmperioden etter siste istid. Den opstykkede forekomsten i Sør- og Mellom-Sverige og tilsvarende forekomster i England og Wales er relikter etter denne perioden (Aghasyan mfl. 2021, SLU Artdatabanken 2022). Arten ble nylig oppdaget flere steder i Åbo(Turku)-området (Finland) (Aghasyan mfl. 2021). En naturlig forekomst av arten finnes i Strømstad, kun 2 km fra den norsk-svenske riksgrensen og 25 km fra den nyetablerte norske bestanden.Sandfirfisle har tydelige biotopkrav, som omfatter tørre områder i tidlig suksesjonsfase med rik lyng- eller gress-/urtevegetasjon for beskyttelse og næringssøk og med mellomliggende åpne arealer for soling og egglegging. Innslag av busker og kvisthauger er også gunstige. Det vanligste habitatet er sørlige skråninger i sand- og grusrygger, men typiske miljøer er også jernbanefyllinger, småveigrøfter, skytefelt, kraftledningsgater, lyngheier, samt sandholdige miljøer i buskete beitemark, sanddyneområder og i tilknytning til sandstrender (SLU Artdatabanken 2022). I de mellomsvenske sandfeltene var skogbranner tidligere en viktig økologisk faktor som jevnlig skapte passe åpne miljøer. For rundt 100–400 år siden skapte mennesket trolig også her gunstige miljøer i forbindelse med svedjedrift, skogbeite med storfe (inkludert brenning for å skape godt beite), trekulling og hogst (SLU Artdatabanken 2022).Hunnen legger 4–15 egg i juni som normalt klekkes i midten av august-begynnelsen av september. Ofte legger flere hunner eggene sine på de samme stedene og de blir vanligvis begravet på sandete, godt eksponerte steder på ca. 5–7 cm dybde. Arten går i dvale nedgravd i bakken fra slutten av august (voksne)-oktober (ungdyr) til mars-april, varierende i lengde avhengig av breddegrad og årlige variasjoner i klima (SLU Artdatabanken 2022). Føden består av et bredt utvalg av edderkopper og insekter hvorav gresshoppere, nebbmunner og biller. Arten kan også spise mindre firfisler og sitt eget avkom, men trolig forekommer dette sjeldent (Edgar og Bird 2006, Blanke 2010, Aghasyan mfl. 2021). Seksuell modenhet nås ved tre til fire års alder (vintre). Et drektig hunndyr i Värmland er funnet å være minst 19 år gammel (SLU Artdatabanken 2022). Basert på svenske undersøkelser er generasjonstiden satt til seks år (Berglind 2000).

Utbredelse i Norge

Sandfirfisla er ifølge Wildhagen (1963) forsøkt innført til hager i Aker, Oslo, men forsvant igjen etter ei tid. Arten ble satt ut i 2010 og 2011 i Fredrikstad kommune (Østfold). Dyrene har sitt opphav i ni hunndyr og åtte hanndyr som ble samlet inn fra seks ulike lokaliteter i Sverige (tre i Bohuslän og tre i Skåne). På 12 år har arten spredt seg over et ca. 50 km2 stort område i både Fredrikstad og Sarpsborg kommuner. Området er mot nord og vest avgrenset av Glomma, mot sør av Skagerrakskjærgården og Iddefjorden. Individer fra dette området skal ha blitt fanget og forsøkt satt ut på Hvaler (Fredrikstad kommune) i 2018. Utfallet av denne utsettelsen er ukjent. Kjeld Henrik Ophus (pers. medd.) som har fulgt den norske forekomsten i en årrekke anslår høsten 2022 antall voksne individer til å være i overkant av 200 dyr. Dette er basert på registrering av 665 tomme eggeskall fra 75 hunndyr i 2020, en antagelse at det er like mange hunn- som hanndyr, et mørketall med hensyn til reir som ikke ble oppdaget og en observasjon at arten har spredd seg til nye lokaliteter i 2022.

Spredningsmåter

Arten blir holdt i fangenskap av hobbyherpetologer. Illegal fangst i Sverige, etterfulgt av illegal innførsel til Norge og illegal hold innendørs kan forekomme. Dyrene som nå forekommer i Fredrikstad og Sarpsborg kommuner stammer fra en privatpersons import til Norge fra Sverige med påfølgende hold og oppdrett.

Arten kan formere seg og spre seg på egen hånd i norsk natur. Slik har dyr som ble satt ut sør for Glomma i Østfold spredd seg videre. Ungdyr beveger seg i utgangspunktet over svært korte distanser (kun opptil at par titalls meter) fra der de blir klekket. Men avstander på opptil 4 km er også registrert (Blanke 2010). Menneskeassistert viderespredning fra funnsteder i Norge forekommer også. Slik skal i 2018 noen individer ha blitt fanget i Fredrikstad og satt ut på Hvaler.

Invasjonspotensial

Sandfirfisles invasjonspotensialet er vurdert til stort med usikkerhet mot moderat. Dette er basert på de beste anslagene på forekomstareal i dag og om 50 år. Arten har spredd seg lokalt i området sør for Glomma. Den har dog ikke spredd seg til alle potensiale lokaliteter i dette området enda. Området er mot nord og vest avgrenset av Glomma, mot sør av Skagerrakskjærgården og Iddefjorden. Mot øst finnes det utstrakte skog- og myrområder som troligens danner et mindre egnet habitat. En spredning utover dette området vil trolig kun være mulig med menneskelig assistanse. Gitt historikken av utsettelser til denne arten i Norge og av andre arter i utlandet er bevisst utsetting av dyr tenkelig. Samtidig er arten i tilbakegang mange steder i Vest-Europa, den er listet som appendix II-art under Bern konvensjonen og som Vedlegg IV-art i EUs habitatdirektiv (Aghasyan mfl. 2021). I Sverige antar man at arten hadde en mer eller mindre sammenhengende utbredelse til midten av 1900-tallet, mens arealet i dag fremstår som svært fragmentert. Gjentagende kartlegginger har vist at en rekke lokale forekomster har forsvunnet, mens andre kun har overlevd på grunn av målrettede skjøtselstiltak. Sandfirfisle ble i 2020 vurdert til sårbar VU i Sverige (SLU Artdatabanken 2022). Årsaken til tilbakegangen sees i gjengroing og gjenplanting av åpne steder som sand- og grustak, utvidelse av bolig- og industriområder, veibygging (samt beplatning av veikanter med f.eks. lupine), slitasje på åpne sandområder grunnet motocross, tråkk fra mennesker og bufe (som økt marktrykk). Ved individfattige populasjoner spiller predasjon av tamkatter, kjølig eller nedbørsrik vær under eggleggingen og innavlsdepresjon også negativt inn (SLU Artdatabanken 2022). Bruk av (elektriske) sykler på skogsstier utgjør en nyere trussel for arten (Struijk og van Delft 2021). En naturlig utvidelse fra Sverige til Norge er under disse forholdene lite aktuell. Videre er denne utviklingen og ovennevnte faktorer også gjeldende i Norge og vil kunne begrense artens videre utbredelse. Den nyetablerte populasjonen har til forskjell fra mange svenske forekomster imidlertid et relativt bredt genetisk grunnlag og er for individkraftig å regne. Til slutt vil et varmere klima trolig gangne utbredelse av arten (bl.a. gjennom bedre forhold for eggutviklingen). Klimaforandringene vil imidlertid også medføre økt forekomst av kraftig nedbør og lengre tørkeperiode som kan ødelegge reirene og redusere overlevelse av ungdyr (Edgar og Bord 2006).

Økologisk effekt

Sandfirfisle er vurdert å ikke å ha en negativ økologisk effekt i norsk natur. Det er ikke kjent noen alvorlige skadevirkninger på byttedyrfaunaen eller andre negative økologiske effekter (Beebee og Griffiths 2000, Fog mfl. 2001, Edgar og Bird 2006, Aghasyan mfl. 2021). Sandfirfisle konkurrerer tilsynelatende ikke med verken nordfirfisle eller stålorm (Edgar og Bird 2006). Arten blir spist (predert) av slettsnok (Edgar og Bird 2006). Forekomsten skal ha gangnet forekomsten av slettsnok (Kjeld Henrik Ophus, pers. medd) som ble listet som nær truet NT i 2021.Bestanden i Østfold er resultat av en blanding fra dyr fra Skåne og Bohuslän i Sverige. Dersom bestanden i Bohuslän som følge av klimaoppvarmingen skulle spre seg nordover og blande seg med den nåværende norske bestanden vil deres genetiske grunnlag for lokale tilpasninger kunne bli svekket (Olsson mfl. 2004). Den raske spredning av den norske bestanden tyder imidlertid på at disse dyrene klarer seg godt og kanskje bedre i forskjellige miljøer enn den nærmeste bestanden i Bohuslän.I Polen har man påvist ulike bakterier (Salmonella, Anaplasmataceae og Borrelia burgdorferi) hos sandfirfisle. Sandfirfisles betydning i spredning av sykdommer som disse bakterier kan forårsake er imildertid ikke forstått (Ekner mfl. 2011, Dudek mfl. 2016 og Mokracka mfl 2018).

Konklusjon

Sandfirfisla Lacerta agilis ervurdert til potensielt høy risikoPHmed usikkerhet mot lav risiko LO) grunnet stort til moderat invasjonspotensial og ingen kjent økologisk effekt.