Epilobium ciliatum glandulosum alaskamjølke

Alaskamjølke Epilobium ciliatum ssp. glandulosum er en flerårig, ca. 1 m høy urt som formerer seg med frø. Frøene har lange hår, noe som sikrer effektiv vindspredning over potensielt betydelige avstander (km). Den kommer fra vestlige Nord-Amerika og Øst-Asia (Stillehavsregionen). Det er uvisst hvilke vektorer som har brakt planten til Norge; den kan ha fulgt med både importvarer og transportmidler. Alaskamjølke inngår i stor grad i de samme naturtypene som ugrasmjølke og kan også vokse sammen med denne: ulike typer skrotemark, i grøfter, som ugras i brakk eng og beitemark og mange andre steder, kulturpåvirket våtmark, fuktige berg, sumpvegetasjon rundt innsjøer osv.

Siden første påvisning i 1927 (Oslo: Skogro og Ho Bergen: Florida) har alaskamjølke økt jevnt og trutt, både i areal og frekvens. Den er trolig underrepresentert i innsamlingene (dvs. at mange notater og observasjoner inkludert under ugrasmjølke subsp. ciliatum, kan høre til alaskamjølke, særlig for Vestlandet), men den synes å være mer bundet til kyststrøk enn ugrasmjølke subsp. ciliatum. Så langt er alaskamjølke funnet til No Lofoten og i Tr Tromsø og er den dominerende planten av denne gruppen i Vest-Norge og deler av Midt-Norge - Nordland. Den vil nok bli vanligere i områder der den allerede finnes og kanskje ekspandere videre nordover.

Planten er innført med ulike transportmidler, gartnerivarer (planter og jord etc.), og trolig med tysk høy under andre verdenskrig. Stor og effektiv egenspredning med vindbårne frukter og henger fast i allslags fottøy og dyr.

Invasjonspotensialet er stort, en kombinasjon av lang median levetid og moderat ekspansjonshastighet (som nok er undervurdert). Invasjonspotensialet er langt på vei realisert når det gjelder utbredelsesområde (polygon), men ikke når det gjelder forekomstareal (fortetning). Planten er blant de mest utbredte fremmede planter på Vestlandet og delvis i Nordland i dag og fortsatt i sterk ekspansjon.

Planten vurderes å ha middels stor økologisk effekt. Den overtar dominansen og trenger ut andre urter i en rekke fuktige vegetasjonstyper, spesielt på flommark, strender og vasskanter ellers, i våt beitemark og slåtteeng, og i minerotrof myr. Den hybridiserer med minst to hjemlige arter av slekta mjølke (krattmjølke Epilobium montanum og myrmjølke E. palustre), trolig også flere, med delvis fungerende pollen og frø (Snogerup 2010), dvs. med introgresjon. Dette påvirker imidlertid bare mindre deler av populasjonene av de hjemlige artene, og effekten vurderes som liten.

Alaskamjølke vurderes til svært høg økologisk risiko. Planten vil nok bli vanligere i områder der den allerede finnes og trolig ekspandere noe nordover. Den er ikke så tilbøyelig som ugrasmjølke til å danne større bestander; alaskamjølke opptrer oftest mer enkeltvis og i mindre grupper og vurderes derfor å ha litt mindre negativ effekt på hjemlige arter enn ugrasmjølke. I mange områder er den i imidlertid i ferd med å dominere fullstendig i en rekke fuktige og våte vegetasjonstyper, spesielt vasskanter, grøfter og våte beiter..