Epilobium ciliatum ciliatum ugrasmjølke

Ugrasmjølke Epilobium ciliatum subsp. ciliatum er en flerårig, opptil 1,2 m høy urt som formerer seg med frø. Frøene har lange hår, noe som sikrer effektiv vindspredning over potensielt betydelige avstander (km). Den kommer fra Nord-Amerika. Arten etablerer seg og blir ganske ekspansiv i en lang rekke naturtyper i tillegg til allslags skrotemark og kultivert mark. Den kan totalt overta dominansen langs grøfter og vassløp, på flommark med eller uten skog, og dessuten på myr der det er litt forstyrrelse (naturlig erosjon), til dels også uten forstyrrelse. Andre naturtyper den inntar er tangvoller, brakkvassenger og andre fuktige strandtyper. Den har etablert seg, også i lite påvirkete naturtyper (myrer), til over skoggrensa i Sør-Norge og nærmer seg den polare skoggrensa i nord.

Den eldste observasjonen av ugrasmjølke skriver seg fra 1869 på ballastjord i MR Kristiansund. Først et halvt århundre senere, i 1926, anses arten som etablert i Ak Ås, og 50 år etter det anses ugrasmjølke (under navnene E. adenocaulon og E. ciliatum) som etablert på fuktig mark, både skrotemark og mer naturnær vegetasjon (Hovda 1973) over store deler av landet. Spredningen og etableringen de siste 40 årene har vært formidabel. Ugramjølke er nå mer eller mindre vanlig i store deler av landet til Tr Harstad og Tromsø, og den finnes spredt videre til Tr Nordreisa of Fi Alta og Kautokeino. I låglandet på Østlandet er den nå den langt vanligste av alle mjølkearter, mye vanligere enn alle våre hjemlige mjølker. På Vestlandet er den høyst sannsynlig underrepresentert i herbariematerialet (men overrepresentert i andre opplysningstyper på grunn av sammenblanding med alaskamjølke subsp. glandulosum). Ugrasmjølke forventes å bli stadig vanligere i områder der den allerede finnes, mer utbredt i innlandsstrøk, og å kunne ekspandere noe i Troms/Finnmark.

Planten er innført med ballastjord, gartnerivarer (planter og jord etc.), trolig med tysk høy under andre verdenskrig, og med ulike transportmidler (kanskje også fly). Den har stor og effektiv egenspredning med vindbårne frukter og henger fast i allslags fottøy og dyr.

Planten har et enormt invasjonspotensial, langt på vei realisert. Den er blant de mest utbredte fremmede planter i Norge i dag og fortsatt i sterk ekspansjon, med en av de høgeste ekspansjonshastighetene (over 1500 m/år). Det er sannsynlig at ugrasmjølke er noe over-rapportert og at mange av de rapportene som ikke følges av herbariebelegg, heller gjelder alaskamjølke subsp. glandulosum. Det betyr ikke noe for de numeriske konklusjonene fordi den estimerte ekspansjonshastigheten er tre ganger høgere enn nederste terskelverdi for høgeste kategori.

Ugrasmjølke vurderes å ha middels økologisk effekt. Planten overtar dominansen og trenger ut andre urter i en rekke fuktige vegetasjonstyper, spesielt på flommark, strender og vasskanter ellers, og i minerotrof myr. Den invaderer også prioriterte vegetasjonstyper. Den hybridiserer med minst tre hjemlige arter av slekta mjølke (kjeldemjølke Epilobium alsinifolium, krattmjølke E. montanum og myrmjølke E. palustre), trolig også flere, med delvis fungerende pollen og frø (Snogerup 2010), dvs. med introgresjon. Denne introgresjonen er imidlertid lokal for populasjonene av de hjemlige artene, og effekten vurderes som liten.

Ugrasmjølke vurderes til svært høg økologisk risiko på grunn av et stort invasjonspotensial og middels økologiske effekter ved fortrengning. Planten har kommet inn på ulike vis, fra forurensning i korn og ballastjord til innførsel i tysk høy under andre verdenskrig og med gartnerivarer, men for det meste er vektor ukjent. I dag trenger den knapt hjelp til å spres; den har stor produksjon av små frø som spres med vind. Ugrasmjølke etablerer seg i et vidt spekter av naturtyper. I de første fasene av dens spredning og etablering i Norge opptrådte den (og gjør det fortsatt) på ulike typer skrotemark og steder med sterk kulturpåvirkning: tomter, rabatter, veikanter og -grøfter, avfallsplasser, som ugras i gartnerier, planteskoler, frukthager, grønnsakåkrer og blomsterbed osv. Etter hvert er den blitt stadig vanligere i noe fuktig kulturmark: beitemark, eng i gjengroing, åkerkanter og andre kantsoner, i og langs grøfter og kjørespor i innmark og skog, hogstfelt, fuktige berg i veiskjæringer og mange andre steder. Stadig oftere finnes den på naturlige, lite påvirkete voksesteder: bekkekanter, elvekanter og -ører, sjøstrender (her bl.a. i gras-, elvesnelle- og starrsump), myrkanter (av og til også på myrflater), i kilder, på strandberg (også fuglegjødslet berg), grusstrand og indre deler av høyvokst strandeng. Arten finnes ofte spredt og i små bestander, men kan danne tette bestander over atskillige tusen kvadratmeter der den fortrenger de fleste andre arter.

Potensialet er stort til å etablere seg i flere naturtyper enn hittil, til å danne større bestander og ytterligere å fortrenge hjemlige arter.