Crepis biennis veihaukeskjegg

Veihaukeskjegg Crepis biennis er en toårig, 1-2 m høg urt med meget stor frøsetting. Fruktene har sveveapparat og vindspres opp til middels distanser (kanskje 100 m eller mer). Arten er europeisk og går som hjemlig kanskje nord til Sør-Skandinavia. Hartvig (2015) diskuterer om den er hjemlig i Danmark og Skåne (makrofossiler kjent fra Lund fra middelalderen) eller om den er kommet inn med gras- og kløverfrø på 1600-tallet. Uansett er det ingen opplysninger som tilsier at den har vært etablert i Norge før 1800. Arten har etablert store bestander langs veier flere steder på søndre Østlandet og invadert mange typer skog, spesielt hogstfelter hvor den kan dominere en periode.

Veihaukeskjegg har en litt spesiell spredningshistorikk i Norge. De eldste funnene er fra midten av 1800-tallet med ballastjord (eller kanskje noe tidligere med grasfrø), med første etablering trolig i Oslo i 1880-årene. Den var en nokså ustabil plante på skrotemark fram til 1950-tallet, med i gjennomsnitt to funn per tiår. I nyere tid har den ekspandert raskt, først i Oslo og Akershus (Bærum, Asker) fra ca. 1960, senere og sterkest i Buskerud (Lier, Drammen, Ringerike) på 1980-tallet og frametter, og fra slutten av 1980-tallet også i nordre Vestfold og i Telemark. En forsinkelses-fase på 80 år er meget uvanlig. Dette utviklingsmønsteret kan har minst tre forklaringer: (1) Planten kan ha hatt en langvarig tilpasning/evolusjon til norske forhold, f.eks. til daglengder og sesonglengder. Åtti år er 40 generasjoner hos denne toårige planten, dvs. tilstrekkelig med generasjoner for evolusjon. (2) Planten kan først ha kommet fram til egnete naturtyper for etablering i senere tid, noe som er tydelig f.eks. i Lier der den er blitt meget vanlig på hogstfelter i skog, et voksested den aldri hadde før 1960. (3) Vi kan ha fått innført en ny og bedre tilpasset proveniens i senere tid. Denne siste forklaringen er heller ikke usannsynlig, etter som det ikke synes å være noen som helst sammenheng mellom de populasjonene som ekspanderte fra 1960-tallet og de på de gamle ballastplassene. Arten er fortsatt i ekspansjon på søndre Østlandet med populasjoner fra Østfold og Telemark nord til Mjøsområdet.

Arten er kommet inn med ballastjord, kanskje med gras- og kløverfrø, og med ulike transportmidler. Den er spredt videre med vind, spesielt "jetstrømmen" langs større hovedveier med høg fartsgrense.

Invasjonspotensialet er moderat (til stort), en kombinasjon av moderat (til lang) median levetid og moderat (til begrenset) ekspansjonshastighet. Arten er etablert i et fåtall områder på søndre Østlandet, spesielt nord og sør for Drammen, men med potensial for etablering nesten overalt fra Mjøsområdet sør til (i hvert fall) Telemark. Ekspansjonshastigheten er trolig noe underestimert i den kvantitative analysen. Våre observasjoner tyder på rask til meget rask ekspansjon i visse områder, spesielt langs høghastighetsveier (E6, E18).

Arten vurderes å ha en liten økologisk effekt. Langs hovedveiene inntar arten bare sterkt endret fastmark, noe som ikke gir utslag i økologisk effekt i "norsk natur". I noen områder, spesielt i Bu Lier, er arten meget invasiv på hogstfelter i barskog og blandingsskog, til dels av lågurttyper med noen sårbare arter som den opplagt påvirker med de mengdene som den forekommer i. Arten forsvinner igjen når skogen vokser til og gjør dermed trolig begrenset skade.

Veihaukeskjegg vurderes til låg økologisk risiko (med usikkerhet til høg risiko) på grunn av kombinasjonen mellom et moderat (til stort) ekspansjonspotensial og en liten økologisk effekt. Arten er invasiv på ulike typer skrotemark og på hogstflater i frisk til tørr, middels rik skog (lågurt - høgstaude). Den fører til noe fortrengning av stedegne arter. Arten er fortsatt i ekspansjon, men har trolig sitt største potensial i fylkene rundt Oslofjorden.