Campanula rapunculoides ugrasklokke

Ugrasklokke Campanula rapunculoides er en langlevd flerårig urt med frøreproduksjon, og også med sterk klonal vekst med jordstengler (nesten umulig å utrydde). Frøene spres nokså passivt fra stive stengler (ballist). Den er utbredt i store deler av Europa, men fremmed hos oss. Den er meget vanlig på kulturmark og sterkt forstyrret mark, særlig i gjengroende eng, på veikanter og i og ved hager, men går i liten grad inn i mindre påvirkete naturtyper.

Ugrasklokke er først dokumentert fra 1820-årene med de to første daterte funn i 1823 i Ak Ås og Ullensaker, men den kan ha vært i landet før 1800. Det ble gjort en lang rekke funn i 1840-årene, i Østfold (flere steder), Oslo/Akershus (mange steder), Buskerud (Kongsberg) og Vestfold (Larvik). Ingen av funnene er knyttet til steder for spesielle importer, noe som tyder på at arten er kommet enten med grasfrø (mest sannsynlig på grunn av samtidigheten) eller med mer diffuse vektorer. Arten begynte raskt å ekspandere og var allerede tidlig på 1900-tallet såpass hyppig i sentrale områder at den knapt ble samlet eller notert mer. Økningen har fortsatt fram til nå; kontrasten mellom ca. 79 forekomster anslått ut fra herbariedokumentasjonen i 1980 og 578 forekomster rapportert i Artskart for 1981-2011 sier noe om hvor lite denne nå blir samlet. Arten fyller nå sitt potensielle utbredelsesområde, og den er så vanlig at det er relativt lite rom for ytterligere fortetning. Den er funnet nord til Nord-Troms (Nordreisa), men muligens ikke med effektiv formering lengre nord enn Trøndelag.

Arten er trolig kommet inn med såfrø og med transportmidler, i litt omfang også dyrket som prydplante i hager (i fjelldalene og nordpå der den ikke allerede er et plagsomt hageugras) og forvillet derfra.

Invasjonspotensialet er stort, en kombinasjon av lang median levetid og moderat (med usikkerhet til høg) ekspansjonshastighet.

Arten vurderes til ingen kjent økologisk effekt. Den fortrenger andre karplanter der den etablerer seg, men dette skjer hovedsakelig på sterkt endret fastmark og er ikke kjent å påvirke sårbare arter. Dette plagsomme hageugraset vurderes derfor til ikke å ha noen vurdérbar effekt ute i norsk natur.

Ugrasklokke vurderes til potensielt høg økologisk risiko, men utelukkende på grunn av invasjonspotensialet. Arten går i hovedsak inn på "kunstmark" (hager, veikanter, skrotemark, byugras), men inntar også engkanter og skogkanter, hvor den neppe kommer til å gjøre særlig skade.