Lotus sativus veitiriltunge

Veitiriltunge Lotus sativus (tidligere L. corniculatus var. sativus) er et noe uavklart takson. Den har vært regnet som en varietet av tiriltunge L. corniculatus, men bør nok ha artsrang som L. sativus. Den er trolig en nærstående art til tiriltunge med opprinnelse i Karpatene. Arten er kortlevd flerårig og med stor og regelmessig frøreproduksjon. Frøene spres nokså passivt, men kan følge med biler og med "jetstrømmen" langs høghastighetsveier. Praktisk talt hele utbredelsen i dag er på tilsådde veikanter og på tidligere tilsådd grasmark nær veier, opplagt kommet inn med såfrø og for veikantenes vedkommende sikkert som en bevisst innblanding i såfrøet. Planten er litt ustabil, men mange steder har den allerede holdt seg i tiår. Den er vanlig å se langs de fleste veistrekninger i Norge i dag, nord til Vest-Finnmark (i hvert fall).

Veitiriltunge ble først funnet på to jernbanestasjoner: Grefsen stasjon i Oslo i 1903 og Hval stasjon i Bu Ringerike i 1914. De to neste funnene er fra et mølleområde - Pienes mølle i ST Skaun i 1947 og 1948 - og fra trolig tilsådd eng på Bygdøy i Oslo 1948. Ingen av disse forekomstene synes å ha blitt stabile. Neste funn er fra veikant i Te Drangedal i 1988, og fra da av har arten regelrett eksplodert i utbredelse langs veier, med økning fra 2 til 55 forekomster i perioden 1990-2000 og fra 55 til 186 i perioden 2001-2016. Planten er nå funnet i alle fylker og nord til Fi Alta, men med flest funn på Østlandet, i Trøndelag og til dels i Troms (litt sammenheng med hvor folk som kjenner arten, har sett etter den).

I oversikten over funn er det ikke tatt hensyn til angivelser uten dokumentasjon med belegg. Dette betyr at et allerede er angitt vesentlig flere forekomster enn de vi har akseptert.

Arten er kommet inn som blindpassasjer med jernbanen (tidlig) og som såfrø for veikanter, til dels sikkert bevisst innblandet for å gjødsle nysådde kanter ved hjelp av nitrogenfikserende erteplanter. Videre spredning har skjedd med biler og ved forflytning av masser.

Arten har et stort invasjonspotensial, med maksimum skår på både median levetid og ekspansjonshastighet. Den er solid etablert langs veinettet i store deler av landet, og med meget høg ekspansjonshastighet (over 600 m/år).

Arten vurderes til å ha ingen økologisk effekt, men med usikkerhet til liten effekt. Her har vi utnyttet en teknikalitet i databasen, der vi kan angi usikkerhet oppover for visse artsspesifikke effekter uten å presisere hvilken art det gjelder (hadde vi angitt arten, hadde effekten automatisk hoppet minst et trinn opp). Dette er her gjort for hybridisering med introgresjon. Arten er strengt knyttet til veikanter og annen skrotemark (dvs. sterkt endret fastmark), og synes ikke ha noen effekt på mindre endrete naturtyper eller på stedegne arter. En mulig økologisk effekt er introgressiv hybridisering med tiriltunge L. corniculatus, spesielt med bakketiriltunge subsp. corniculatus. Slik hybridisering er forventet, men vi kjenner ikke til dokumentasjon for at det skjer. Dersom de to hybridiserer, ville veitiriltunge hoppe to trinn opp på effektaksen og bli kategorisert som svært høg risiko.

Veitiriltunge vurderes ut fra vår noe manipulerte vurdering til potensielt høg økologisk risiko, med usikkerhet opp til høg risiko. Arten forventes å fortsette og øke sterkt, men er ikke forventet å få noen stor økologisk effekt (bortsett fra mulig hybridiseringsrisiko). Med tre tiår med observasjoner, uten at hybridisering og introgresjon med stedegen tiriltunge er observert, kan det være at de to artene er reproduktivt isolerte fra hverandre. Risikokategorien er derfor sterkt nedjustert fra svært høg risiko i forrige vurderingsrunde (2012).