Aronia melanocarpa svartsurbær

Svartsurbær Aronia melanocarpa er en busk fra østlige Nord-Amerika, hardfør nord til inn i sørboreal sone (minst). Den er mindre og spedere av vekst enn hybriden A. x prunifolia. Den har frøformering og produserer store mengder saftige bærepler som spres med fugl. Frøsettingen kan være både seksuell (hos diploide planter) og aseksuell (hos tetraploide planter), se http://midwestaronia.org/wp-content/uploads/2013/04/Dr.-Brand-2013-Midwest-Aronia-Association-Conference.pdf. Den er bare funnet noen få steder i Norge foreløpig, men spres gjerne direkte fra hager ut i mindre eller lite påvirkete naturtyper. I Norge dyrkes først og fremst den relativt småvokste sorten ‘Hugin’ og vurderingen gjelder trolig denne eller lignende sorter (bortsett fra et funn på et tømmerdeponi). ‘Hugin’ har glinsende, ganske små, nesten hårløse, svarte frukter, og hører i følge Hop (1999) til A. melanocarpa (har tidligere vært ført til A. x prunifolia). Den har apomiktisk frøsetting, i følge samme kilde.

Arten er en ganske ny busk i norske hager. Den ble først funnet i norsk natur i 2001 på tømmerdeponiet ved Opsund (Borregård) i Øf Sarpsborg, kanskje kommet med importert amerikansk tømmer. De tre senere funnene - i Øf Råde: Saltnes 2014, Ak Ås: Midtre Brekka 2005 og Ro Rennesøy: Bergekrossen 2004 - skyldes trolig forvilling ved spredning med fugl fra dyrkning i hager.

Arten er innført som hagebusk, og også kommet minst én gang med importert (trolig amerikansk) tømmer. Fruktene spres med fugl ut i naturen, gjerne til kratt eller skog.

Invasjonspotensialet er moderat, usikkerhet til begrenset. Dette er en kombinasjon av moderat lang median levetid (med usikkerhet til begrenset) og moderat ekspansjonshastighet (med usikkerhet til begrenset). Arten er kjent fra få forekomster, og det kan imidlertid ikke utelukkes at en del funn i realiteten er av A. x prunifolia.

Arten vurderes til ingen kjent økologisk effekt. Den har foreløpig knapt noen målbar effekt på naturtyper eller andre arter. Dette kan imidlertid endre seg raskt når arten begynner å invadere mindre påvirkete naturtyper, noe vi forventer. Hvor og hvordan arten vil slå til, har vi lite grunnlag for å anslå. Arten har noe klonal spredning med korte rotutløpere.

Svartsurbær vurderes til låg økologisk risiko, og foreløpig bare på grunnlag av invasjonspotensialet. Dette er en endring fra vurderingen i 2012, da arten ble antatt å ikke medføre noen økologisk risiko. Årsaken til endringen er endret vurdering av invasjonspotensialet. Arten har potensial i låglandet på Østlandet og langs kysten, kanskje nord til Trøndelag. Foreløpig kjenner vi ikke noen reproduserende bestand i norsk natur (men vi antar at slike allerede finnes). Denne arten bør følges med tanke på mulige økologiske effekter, spesielt hvordan den kan påvirke samspillet mellom bærproduserende planter og fugler som spredningsvektorer.