Aronia ×prunifolia purpursurbær

Purpursurbær Aronia x prunifolia er hybriden mellom svartsurbær A. melanocarpa og rødsurbær A. arbutifolia og er en del av den spontane variasjonen i denne slekta i hjemområdet i østlige Nord-Amerika. Den er en middelsstor busk med meget stor produksjon av saftige bærepler. Den er fertil, noe Flora of North America: Aronia, antyder at kan henge sammen med at den har aseksuell (apomiktisk) frøsetting (se også http://midwestaronia.org/wp-content/uploads/2013/04/Dr.-Brand-2013-Midwest-Aronia-Association-Conference.pdf).
Taksonomien i Aronia, og kanskje spesielt i det materialet som dyrkes i Europa, er blitt komplisert. Genetiske undersøkelser (se Leonard et al. 2013 og http://midwestaronia.org/wp-content/uploads/2013/04/Dr.-Brand-2013-Midwest-Aronia-Association-Conference.pdf) viser at det storfruktete materialet som dyrkes for bærproduksjon, og også for de attraktive fruktene i hager, høyst trolig er hybrider mellom arter fra to slekter: Aronia og Sorbus (rogn/asal). Hybridene ble trolig frambragt av den russiske planteforedleren Ivan Michurin på 1940-tallet og synes å være tetraploide, apomiktiske resultater av to hybridiseringsprosesser. Først er eurasiatisk rogn Sorbus aucuparia blitt krysset med amerikansk svartsurbær A. melanocarpa. Deretter er hybriden krysset en gang til tilbake med svartsurbær. Denne hybridarten skal egentlig nå hete X Sorbaronia mitschurinii, men vi vurderer den her under A. x prunifolia i stedet for å opprette et nytt takson. Vi har trolig ikke forvillet ekte amerikansk A. x prunifolia i norsk natur, så risikovurderingen endres ikke, bare navnet. Den er svært ny i norsk natur, men synes å foretrekke litt frodig skog av lågurt- og høgstaude-typene.

Purpursurbær (slik den her er avgrenset) er ganske ny i norske hager og som bærbusk i kommersiell dyrkning. Den har hatt en rask spredning fra første funn i 2003 i Øf Eidsberg: Mysen, og VA Kristiansand: Terneviga, og arten er i løpet av de siste 13 årene blitt kjent fra 35 lokaliteter i Østfold, Oslo/Akershus, Buskerud, Vestfold, og fra Vest-Agder til Møre og Romsdal. Vi antar at den også finnes i Telemark og Aust-Agder allerede. Den har en av de raskeste ekspansjonene vi har sett hos fremmede arter i Norge. Mengder av frøplanter er observert ved flere plantninger, data som ikke er med i herbariedokumentasjonen. Arten kan forventes å ha en rask spredning ut i norsk natur i nær framtid. Den vil trolig ha sitt største potensial på Østlandet, kanskje nord til Mjøsa, på Sørlandet og Vestlandet, kanskje også i Trøndelag. Dette samsvarer med erfaringene fra flere andre land der den har spredt seg raskt (se: https://www.cabi.org/isc/datasheet/108963 og CABI Invasive Species Compendium).

I hagebruket dyrkes en storfruktet sort til saftproduksjon, betegnet som frøkilde Moskva. Denne, sammen med sorten 'Viking', er nokså opplagte medlemmer av komplekset X Sorbaronia mitschurinii, og ikke det samme som den amerikanske hybriden A. x prunifolia. Frøkilde Moskva er mye brukt til produksjon av planter til hager og offentlige grøntanlegg. På grunn av apomiktisk frøsetting kan disse antagelig betraktes som én klon. Den er funnet forvillet mange steder, men er sikkert oversett. Til kommersiell bærproduksjon er også sorten ‘Viking’ benyttet. Vi har ikke sett norsk forvillet materiale av noe som helt samsvarer med den amerikanske hybridarten.

Planten eller plantene er innførte hagebusker og kommersielle bærbusker. De spres fra plantninger av fugl som spiser de store, saftige bæreplene, og på høsten kan buskene være ribbet for frukt. De blir også litt spredt ut ved utkast fra hager.

Invasjonspotensialet er stort, en kombinasjon av moderat median levetid, men svært høg ekspansjonshastighet (800-1100 m/år). Plantene er allerede vidt utbredte i Norge, 13-14 år etter at de først ble notert i norsk natur.

Den negative økologiske effekten vurderes foreløpig til liten (med usikkerhet til ingen). Plantene invaderer nokså rike skogtyper, foreløpig i lite omfang, men med potensial innen 50 år til å danne et nytt, fremmed busksjikt og til å bli en av de aller største fruktprodusentene i lågurt- og høgstaudeskoger.

Purpursurbær, eller hva vi nå skal kalle denne planten, vurderes til høg økologisk risiko, med usikkerhet ned til potensielt høg, ut fra et stort invasjonspotensial, men en liten økologisk effekt med usikkerhet ned til ingen kjent effekt. Arten har et meget stort, ikke realisert potensial i Norge og kan bli et økologisk problem i norsk natur, på søndre Østlandet, Sørlandet og Vestlandet. Arten kan konkurrere med hjemlige busker og trær om fugler som spredningsvektor. Den ekspanderer uhyre raskt og kan utgjøre en økologisk risiko, ikke minst fordi den er i raskt økende bruk både i privathager og parkanlegg og som en kommersiell bærbusk.