Rorippa austriaca kulekarse

Kulekarse Rorippa austriaca er en flerårig urt fra sørlige Mellom-, Sør og Øst-Europa og Vest-Asia. Den har frøformering. Frøene spres passivt.

Kulekarse kom inn noen få ganger med ballastjord, bl.a. de to første funnene i ST Trondheim (Ladehammeren og Kropdalen) i 1906, men hovedinnførselen har vært med korn til møller, kornsiloer og omlastingsplasser (kaier) allerede fra 1908 (Te Skien, ST Trondheim) og fram til 1994 (Te Skien, Ho Bergen). Dette er en art som bare er funnet ved kornmøller, ikke ved sojamjølfabrikker, noe som tyder på ensidig europeisk innførsel. Arten gikk svakt tilbake fra 1910 til 1950-tallet, men økte igjen senere fram til 1990-tallet, trolig som følge av bedre etablering. Den synes å ha etablert stabile bestander noen få steder ved Oslofjorden (Øf Moss, Vf Nøtterøy og Larvik), kanskje også i Bu Lier og Drammen og He Stange. Vi antar at arten nå er tilnærmet stabil i norsk natur og med noe spredning, bl.a. med transportmidler.

Kulekarse er blitt mye forvekslet med hybridkulekarse R. x armoracioides og mange av rapportene kan høre til den siste. Rapportene fra ballast- og mølleplasser er imidlertid bekreftet som riktig kulekarse.

Arten er innført med ballastjord og som forurensning med korn. Videre spredning skjer særlig med transportmidler, særlig langs veier.

Invasjonspotensialet er lite, som en kombinasjon av begrenset median levetid og ingen (eller negativ) ekspansjon. Arten har hatt negativ populasjonsutvikling de siste 30-40 år, men er nå kanskje stabil.

Arten vurderes til en middels økologisk effekt på grunn av introgressiv hybridisering med en formelt sett hjemlig art. Hybriden med veikarse Rorippa sylvestris har god frøsetting (Jonsell 1968) og sprer seg også uavhengig av foreldrene. Hele variasjonsserien i morfologi mellom foreldreartene er kjent (Jonsell 1968, 1975). Hybridene har i dag en mye større og mer stabil norsk utbredelse enn kulekarse. Den andre forelderen, veikarse, er også en fremmed art, men som trolig har trolig vært i landet før 1800. Vi må ut fra kriteriene i prosjektet anføre dette som en negativ økologisk effekt, men det er ikke opplagt at hybridisering mellom to fremmede arter kommet til landet til ulik tid (som tilfeldigvis lander på hver sin side av en vilkårlig grense på år 1800), skal føre til økologisk risiko. Hybridiseringen har ingen følger for hjemlig norsk biologisk mangfold.

Kulekarse vurderes til låg økologisk risiko, og bare på grunn av en veldokumentert hybridisering med introgresjon mellom to fremmede arter kommet inn i landet på hver sin side av den vilkårlige 1800-grensa. I tillegg har kulekarse hatt meget svak ekspansjon de siste 70 år, og ingen de siste 20 år, og utgjør i realiteten ikke noen som helst risiko i norsk natur. Endringen fra potensielt høg risiko ved vurderingen i 2012 til låg risiko denne gangen skyldes en kombinasjon av at invasjonspotensialet nå vurderes og beregnes annerledes og at effekten av introgresjon er lagt inn.