Lepidium densiflorum tettkarse

Tettkarse Lepidium densiflorum er en ettårig art fra Nord-Amerika. Den har en meget stor frøreproduksjon. Frøene spretter noen cm vekk fra morplanten, men nesten all spredning skjer med tråkk og transportmidler, bl.a. med luftstrømmen langs trafikkerte veier og jernbanelinjer. Den inntar grunnlendt, tørr mark, både ulike typer skrotemark (sterkt endret fastmark) og naturlig grunnlende.
Vi inkluderer rundkarse L. neglectum og virginiakarse L. virginicum i tettkarse i denne vurderingen; ved forrige omgang i 2012 ble de vurdert separat. Dette er ofte oppfattet som tre ulike arter i Europa, men i Nord-Amerika, der de kommer fra, oppfattes de som et kontinuum man ikke kan skille på flere arter (se Al-Shehbaz & Gaskin 2010). Europa har trolig fått noen spredte deler av den nordamerikanske variasjonen (artene er autogame, dvs. sterkt innkryssende, noe som lett fører til morfologisk ulike populasjonsgrupper).

Tettkarse kom inn på to vis på slutten av 1800-tallet, noen ganger med ballastjord, men mer ofte med grasfrø. En lang rekke tidlige angivelser påpeker nyanlagt eng. Arten kom særlig inn på Sørlandet og Vestlandet, men det var først da den nådde indre deler av Østlandet at den ble stabil, naturalisert og ekspansiv. Dette skjedde på 1920- og 1930-tallene, og en hoveddel av spredningen skjedde med jernbanen. I samme perioder kom den inn svært hyppig ved møller og liknende, noe som opprettholdt spredte forekomster på Sørlandet, Vestlandet og i Trøndelag. Etter 1940 har arten endret sin utbredelse slik at den nå simulerer en stedegen, noe varme- og tørkekrevende art, dvs. med sørøstlig utbredelsesmønster. Bedre korn- og frørensing og asfaltering av kaier og mølletomter har gjort at den etter 2000 ikke er funnet på et eneste slikt område, og helt uten funn langs kysten mellom Telemark til Trøndelag, i det som var kjerneområder for tidlig innførsel. Arten er nå uavhengig av all innførsel og er et hyppig innslag som byugras og på tørre, åpne bakker ved Oslofjorden og nord til Dovre og Jotunheimen. Den synes å bli stadig mer vanlig i byene (R. Elven pers. observ., nå så vanlig at den sjelden samles), men har noenlunde konstant eller minskende bestandsstørrelse utafor byene.

Arten er kommet inn med ballastjord, som forurensning med grasfrø og korn, og som blindpassasjer med ulike transportmidler. Den videre spredningen i Norge har hovedsakelig skjedd med jernbanen.

Invasjonspotensialet er begrenset, som en kombinasjon av moderat lang median levetid, men ingen (eller heller negativ) ekspansjon. Arten har estimert forekomstareal på over 600 km2 og ofte et svært stort antall individer per forekomst. Analyse av ekspansjonshastighet med skriptet antyder midlere hastighet (120-220 m/år, avhengig av valg av parametre), men i realiteten er arten i tilbakegang, med negativ populasjonsutvikling. Vår vurdering er at arten kan ha nådd sitt potensielle utbredelsesområde i Norge (på Østlandet) og at den nå har en svakt negativ vekstrate. Dette kan skyldes at nåværende spredning ikke helt kompenserer for bortfallet av innførsel med grasfrø og korn.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten. Sjøl om tettkarse kan innta grunnlendt, tørr mark med sårbare planter, opptrer den ikke i slik mengde at den medfører noen merkbar fortrengning.

Tettkarse vurderes til låg økologisk risiko. Arten har vært tilnærmet stabil de siste 80-90 årene, i hvert fall på Østlandet, med stor bestand. men ikke i så store mengder at den fortrenger betydelig. Den gjør heller ikke noen annen kjent skade. Endringen fra potensielt høg risiko ved vurderingen i 2012 til låg risiko nå skyldes endret beregningsmåte for invasjonspotensial.