Festuca rubra commutata veirødsvingel

Veirødsvingel Festuca rubra subsp. commutata stammer fra Europa og er et flerårig, tuedannende gras med frøreproduksjon. Fruktene har ingen spesielle spredningstilpasninger, men spres med trafikk og transporter.

Rødsvingel Festuca rubra med slektninger er en uhyre komplisert gruppe som praktisk talt ikke er studert i Norge. I Flora Europaea aksepterer Markgraf-Dannenberg (1980) 14 arter for gruppen i Europa og sju underarter for F. rubra s. str. Soreng et al. (2003) aksepterer minst 11 underarter av F. rubra for Nord-Amerika. Lid & Lid (2005) forsøker å gruppere den norske variasjonen i fem hovedgrupper - som underarter - tre som hjemlige (dynesvingel subsp. arenaria, fjellrødsvingel subsp. richardsonii og markrødsvingel subsp. rubra) og to som fremmede (veirødsvingel subsp. commutata og engrødsvingel subsp. megastachys). I tillegg kan enkelte typer av rødsvingel, spesielt veirødsvingel, være vanskelige å holde atskilt (i hvert fall overflatisk) fra stivsvingel F. trachyphylla.

Tre av de første sikre angivelsene av planten er fra jernbanestasjoner: Te Bø: Bø stasjon 1956, AA Bygland: Byglandsfjord stasjon 1957 og ST Rennebu: Berkåk stasjon 1968. Planten er tydeligvis blitt sådd ut på jernbaneskråninger og i nyere tid med massiv bruk på veikanter og -skråninger, trolig helt nord til Finnmark. Den er dokumentert fra spredte fylker nord til Sør-Trøndelag, men det er nesten ingen som har brydd seg om å samle eller registrer den med materiale/fotos som kan brukes for sikker identifisering. Det er en serie angivelser (observasjoner) nord til No Hadsel og Tr Tromsø, men vi har ikke funnet overbevisende dokumentasjon for at det dreier seg om denne rasen. Vi estimerer et stort mørketall og antar at planten har etablerte forekomster i alle fylker i hvert fall nord til Nord-Trøndelag.

Arten produserer frø. Fruktene har ingen spesielle spredningstilpasninger, men spres med trafikk og transporter. Storparten av senere angivelser er fra veikanter og annen tilsådd mark, og planten synes praktisk talt bare å ha kommet inn med såfrø.

Arten har et stort invasjonspotensial med maksimum skår på forventet median levetid og nest høyeste skår på ekspansjonshastighet. Veirødsvingel holder seg lenge eller blir permanent etter etablering og er etter våre erfaringer i sterk økning, sjøl om dette ikke er godt dokumentert med herbariebelegg.

Den økologiske effekten vurderes til middels. Arten er noe mer robust enn vanlig rødsvingel og tåler slitasje og tørke bedre. Den er dermed etablert først og fremst på skrotemark i vid betydning. Slik sett har den liten innflytelse på stedegne naturtyper, men den kan trolig hybridisere introgressivt med de hjemlige rasene av rødsvingel, noe som innebærer en massiv genetisk forurensning av én eller flere hjemlige underarter. Veirødsvingel er blitt sådd langs veianlegg over hundrevis av mil hvert år, i direkte kontakt med andre raser av rødsvingel i omliggende naturtyper.

Veirødsvingel vurderes til svært høg økologisk risiko på grunn av invasjonspotensialet i kombinasjon med den økologiske effekten.