Thuja plicata kjempetuja

Kjempetuja Thuja plicata er et nordamerikansk treslag som ble innført til Norge ca. 1870. Den ble forsøkt som produksjonstreslag (tømmer) fra ca. 1910 og dekker i dag et produksjonsareal på 0.5-1 km², spredt langs kysten fra Østfold til Lofoten. Kjempetuja finnes også i arboreter og enkelte parker, men er sjelden brukt som prydtre i hager. Den produserer frø fra ca. 20 års alder, men kan også formere seg ved senkere (Øyen 2009). På grunn av problemer med frostskader på foryngelsen, viltskader, høyt krav til sommervarme og angrep av en del soppsykdommer har den aldri blitt noen suksess for skogbruket her i landet (Øyen 2009), ei heller ellers i Nord-Europa (Børset 1985).

Forvillete bartrær er sterkt underrepresentert i de botaniske innsamlingene, og funnfrekvensene gir knapt noe realistisk bilde av hvor mye vi har av dem. I samlingene var det ved forrige vurdering av fremmedarter (2012) bare registrert to belegg av forvillet kjempetuja: SF Balestrand: Nessane 1994, frøforvillet fra prydtre i bebyggelsen, og MR Rauma: Måndalen 2003, frøforvillet fra forstlig plantning, kanskje over 50 år gammel. I ettertid er det kommet til 13 nye dokumenterte forvillinger, hovedsakelig i Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, noe som tyder på økt spredning på Vestlandet og i Trøndelag etter hvert som plantete trær blir frømodne. Fremtidig spredning fra forstlige plantninger er begrenset på grunn av frostskader, viltskader og angrep av soppsykdommer. Dette gjør at kjempetuja i dag har stabil eller svakt negativ bestandsutvikling i skog. Økt sesonglengde og økt nedbør kan favorisere denne arten.

Arten er innført som skogstre og som prydtre. Frøene er vindspredte og kan spres over betydelige avstander, ikke minst fra fullvoksne trær som blir meget høge og dermed har større rekkevidde i spredning.

Invasjonspotensialet er moderat med usikkerhet til stort, som en kombinasjon av moderat median levetid og moderat (til høy) ekspansjonshastighet.

Arten vurderes til ikke å ha noen kjent negativ økologisk effekt. Selv om kjempetuja er meget skyggetålende, danner den sjelden rene bestand (Børset 1985), noe som begrenser effekten på andre arter. Det forekommer sporadisk spredning fra eksisterende plantinger/ trær, men dette er neppe tilstrekkelig til å erstatte det som forsvinner ved hogst og naturlig avgang. Situasjonen kan bli en annen når forvillete enkelttrær og bestander når reproduktiv alder, noe de ennå ikke har gjort.

Kjempetuja vurderes til låg økologisk risiko med usikkerhet til potensielt høg risiko i norsk natur, og bare på grunn av invasjonspotensialet. Samlet er det liten grunn til å anta at kjempetuja representerer noen økologisk risiko gjennom de neste generasjonene.