Russesvalerot
Vincetoxicum rossicum
Russesvalerot er en fremmed art i Norge som trolig er innført som prydplante, men som også kan ha kommet inn på annet vis. Den har en om lag 135 år lang historie i landet, og den etablerer seg blant annet i småskog, kratt og på grunnlendt kalkmark i Oslofjord-området.
Kjennetegn
Russesvalerot er en opptil 1,5 m høy klengeurt med fint hårete skudd som slynger seg rundt andre planter og i omgivelsene ellers. Bladene har 1 cm lange skaft, er motsatte, bredest nedenfor midten (lansettformete til eggformete), 9–12 cm lange og 5–6 cm brede, og tilspissete i toppen. Bladkanter og nerver er hårete.
Fem til seks blomster sitter i kvaster som dannes i bladhjørner. Blomstene har 15–30 mm lange skaft. Begerbladene er sammenvokste ved grunnen; de frie flikene er ovale. Kronbladene er rødbrune; de er også sammenvokste nederst. Bikronen (membranen som omgir nedre del av kronen) er ½ så lang som de frie delen av kronbladene. Disse er vridd rundt hverandre før blomstring. Den åpne kronen måler ca. 7 mm i diameter. Oversiden av kronbladene er snaue. Frukten er en snau belgkapsel som er 4–6 cm lang og 0,5 cm bred. Den sprekker opp langsetter og frigir ovale frø med frøull: de spres med vind.
Kromosomtall
Russesvalerot er diploid med grunntall x = 11 og kromosomtall 2n = 22. Tellinger er ikke utført på norsk materiale.
Økologi og utbredelse
Russesvalerot er fremmed i Norge. De eldste forekomstene har vært antatt å skyldes spredning (eller utkast?) fra plantinger i hager. De eldste og de fleste funnene er gjort i Oslo etter 1865 til nåtid. I Fredrikstad (Østfold) ble den registrert i 1902, i Drammen (Buskerud) fra 1934 til nå, i Oppegård fra 1996, Nesodden fra 1998, Frogn fra 200, Skedsmo fra 2010 og Asker fra 2020 (alle Akershus). Det er rimelig grunn til å vurdere den til å være i spredning. Den etablerer seg på veikanter, i kratt, småskog og på grunnlendt kalkmark.
Russesvalerot er hjemlig i Ukraina og Russland.
Forvekslinger
Sterile planter kan fort forveksles med ungplanter av en eller annen busk, særlig slike som har slyngende skudd, for eksempel vivendel-arter (slekta Lonicera). Fertile planter, med de særegne rødbrune blomstene, kan knapt forveksles med andre arter i Norges flora. Den slyngende veksten og de brunrøde blomstene skiller den fra den andre norske arten i slekta, svalerot Vincetoxicum hirundinaria.
Kilder
Bjureke K (2007). Russesvalerot Vincetoxicum rossicum på øyene i Indre Oslofjord – fra rødliste-status til pest-status. Blyttia 65: 76–85.
Borgen L (1996). Vincetoxicum rossicum. I K Fægri og A Danielsen (red.), Maps of distribution of Norwegian vascular plants 114–115.
Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre H, Solstad H (2022). Norsk flora. 8. utg. Samlaget, Oslo. 1255 s.
Gram E (1995). Vincetoxicum i Norge. Undersøkelser av utbredelse, reproduksjonsbiologi og systematikk. Cand.scient.-oppgave, Universitetet i Oslo.
Markgraf F (1972). Vincetoxicum N. M. Wolf. I TG Tutin mfl. (red.), Flora Europaea. 3. Diapensiaceae to Myoporaceae: 71–72.
Plants of the World Online (POWO). Royal Botanic Gardens Kew. http://powo.science.kew.org/ Lastet ned 11.11.2023.
Siden siteres som:
Fremstad E. Russesvalerot Vincetoxicum rossicum (Kleopow) Barbar. https://www.artsdatabanken.no/Pages/364389. Lastet ned <dag.måned.år>