Storsalamander Triturus cristatus (Laurenti, 1768)

Kroppslengde: 10–16 cm.

Storsalamander er den største av de to norske salamanderartene. Kroppen er langstrakt, med lang hale, lite hode og korte bein. Huden er ru og fremstår som fuktig også når dyret lever på land. Kroppen varierer fra mørkebrun eller mørkegrå til helt svart. Den har i utgangspunktet mange store, mørke pletter, men disse synes ikke alltid mot den mørke grunnfargen. På sidene av kroppen finnes tallrike hvite prikker som egentlig er giftkjertler. Buken er gul til oransje med store svarte pletter. Strupen har en grumset farge. Kloakkpartiet er svart hos hannen og lyst hos hunnen. Så lenge arten lever på land mangler den svømmebrem. Når arten går ut i vann for å gyte, utvikler begge kjønn svømmebrem. Hannen får en kraftig sagtannet brem langs ryggen, en noe mindre tannet brem langs oversiden av halen, og en glatt brem langs undersiden av halen. Alle bremmene har samme mørke farge som kroppen forøvrig. Ryggbremmen og halebremmen er helt adskilt ved halerota. Hunnen mangler ryggbrem men utvikler en smal, glatt brem langs både oversiden og undersiden av halen. Den øvre bremmen er mørk, mens den nedre er kantet med oransje uten mørke prikker. Hannen utvikler videre en svak, grå til sølvblå stripe langs halen.

Egget er cirka 1,9 mm stort og grønnhvitt. Det er innkapslet i en oval klump med gjennomsiktig gelé slik at det totalt måler cirka 4–5 mm. Eggene limes fast enkeltvis på vannplanter.

Larven blir opptil 80 mm lang. Nyklekte larver mangler bein, men frambeina utvikles i løpet av kort tid, og bakbeina ikke lenge etter. Utvokste larver er gråbrune med tydelige mørke pletter på halebremmen. Buken er lys. Både fram- og bakbein har meget lange tær. Halebremmen ender i en lang, smal pisk. I nakken finnes en krans med gjelledusker.

Storsalamander er utbredt i Nord- og Mellom-Europa samt østover innover i Russland. Den er utbredt i deler av Storbritannia, men mangler så å si helt i Syd-Europa, hvor nærstående arter tar over. Arten mangler også lengst nord i Nord-Europa.

Storsalamander finnes i Norge i tre adskilte områder. Hovedutbredelsesområdet er Østlandet og den nordligste delen av Sørlandet. Videre er arten utbredt på Vestlandet i Rogaland og sydlige del av Vestland. Dessuten finnes arten fra Nordmøre og nordover gjennom deler av Trøndelag, hovedsakelig langs sydsiden av Trondheimsfjorden. På Østlandet går arten langt innover i landet, og den er funnet i over 600 meters høyde over havet.

Storsalamander opptrer i mange ulike biotoper, både i skog og i mer åpent landskap som myrområder og kulturlandskap.

Storsalamander oppholder seg mest på fuktige steder, vanligvis innenfor noen få hundre meter fra oppvekstdammen. Arten er meget stedstro. Den er hovedsakelig nattaktiv, og gjemmer seg om dagen for det meste i egnede hulrom som under steiner og røtter. Menyen består særlig av meitemark, men for øvrig av alle slags småkryp så som snegler og ulike insekter.

Leken og eggleggingen foregår over en meget lang periode fra slutten av april til juni eller juli. Yngledammene er typisk ganske små, godt soleksponerte dammer med rent vann. Arten tåler i liten grad fisk og yngler nesten bare i fisketomme vann. Salamanderne tar til seg næring i den perioden de er i vannet, og menyen består da av ulike planktonkreps og vanninsekter, i tillegg til snegler, ferskvannsmuslinger, egg og rumpetroll av frosker og padder, samt larvene av sin egen art.

Selve leken innledes med at hannene svømmer rundt og speider etter interesserte hunner. Hvis han finner en potensiell partner, vil han stille seg på tvers foran henne på bunnen og vise frem «bredsiden». Så slipper han taket i bunnen med bakbeina, og står på bare frambeina men han rugger fra side til side og klasker henne i hodet med halen. Dersom hun blir behørig imponert av denne fremføringen, vil han vise frem kloakkåpningen sin og trekke seg langsomt unna. Hun vil da følge etter og vise sin fortsatte interesse ved å dytte borti halebremmen hans med snuten. På det signalet vil han avsette en spermatofor (en spermpakke) på bunnen. Så vil han prøve å lede hunnen over spermatoforen og få henne til å posisjonere seg med kloakkåpningen rett over den. Målet er at spermatoforen skal feste seg til hunnen og spermiene tas opp i kloakken hennes slik at de kan befrukte eggene hennes etter hvert som de legges.

Etter leken legger hunnen eggene sine enkeltvis på vannplanter. Hvert egg limes til underlaget, vanligvis til et blad som hun deretter bretter rundt egget ved hjelp av bakføttene slik at det blir beskyttet i en bladfold. Eggene legges over en lang periode, og totalt kan hun legge opptil 700 egg, men vanligvis færre. Både hanner og hunner blir ofte i dammen gjennom mye av sommersesongen. De første går på land rundt midtsommer, mens de siste kan bli i vannet til september/oktober.

De første eggene klekker i mai, men larvene utvikler seg særlig på sensommeren. Larvene er rovdyr og lever først og fremst av dafnier, men også av insektlarver og andre dyr. De gjennomgår vanligvis forvandlingen fra larve til voksen mellom august og oktober og går da på land. Dersom larvene ikke rekker å bli voksne før vinteren, kan de overvintre som larver i vannet og fullføre utviklingen neste forsommer. Unntaksvis kan man også finne paedomorfe/neotene individer. Dette er individer som helt har droppet overgangen til landlevende form, og som i stedet forblir i vannet også etter å ha blitt kjønnsmodne. Fenomenet har ikke blitt observert i Norge, men er kjent fra flere andre land. Paedomorfe individer bevarer en del larvetrekk som voksne, først og fremst gjelleduskene i nakken. Overvintringen skjer ellers som regel på land men kan også skje i vann.