Småsalamander Lissotriton vulgaris (Linnaeus, 1758)

Kroppslengde: cirka 6–10 cm.

Småsalamander er den minste av de to norske salamanderartene. Kroppen er langstrakt, med lang hale, lite hode og korte bein. Huden er glatt til svakt ru. Den fremstår som nokså tørr når dyret lever på land. Kroppen er lysebrun til mørkebrun. Buken er oransje langs midten og kremfarget eller lysegrå langs sidene. Hannen har tallrike store, mørke pletter både på ryggen, sidene og på buken. Hunnen har på tilsvarende vis tallrike små mørke prikker, men disse kan være mer eller mindre fraværende, særlig på ryggsiden. Hodet har mer eller mindre tydelige, mørke og lyse lengdestriper. Kloakkpartiet er svart hos hannen og lyst hos hunnen. Så lenge arten lever på land mangler den svømmebrem, og halen har ganske rundt tverrsnitt. Når arten går ut i vann for å gyte, endres utseendet ganske markant. Begge kjønn utvikler da svømmebrem på ryggen og halen, og halen får flatere tverrsnitt. Hannen får en kraftig, sagtannet ryggbrem som strekker seg uavbrutt fra nakken til halespissen. På undersiden av halen får han en svakt sagtannet brem fra halerota til halespissen. I tillegg utvikler han mørke hudlapper på baktærne. Hunnen utvikler en glatt ryggbrem som er smalere enn hannens, og som starter bak nakken og fortsetter til halespissen. På undersiden av halen får hun en smal, glatt brem mellom halerota og halespissen. Fargetegningene blir kraftigere i lektiden, og hannen utvikler en sølvblå og oransje stripe langs nedre del av halen.

Egget er cirka 1,5 mm stort og brunhvitt. Det er innkapslet i en oval klump med gjennomsiktig gelé slik at det totalt måler cirka 2–3 mm. Eggene limes fast enkeltvis på vannplanter.

Larven blir opptil 45 mm lang. Nyklekte larver mangler bein, men frambeina utvikles i løpet av kort tid, og bakbeina i løpet av noen uker. Utvokste larver er gulbrune til oransjebrune, vanligvis med små, utydelige, mørke pletter. Unntaksvis kan de ha større og tydeligere pletter. Buken er lys. Beina har relativt korte tær. Halebremmen er nokså jevnt tilspisset. I nakken finnes en krans med gjelledusker.

Småsalamander er utbredt over det meste av Europa samt videre østover gjennom Russland. Arten mangler imidlertid lengst nord i Nord-Europa, samt i deler av Sør-Europa inkludert hele den Iberiske halvøy.

Småsalamander er utbredt på Østlandet, Sørlandet og på Vestlandet nord til Bergensområdet. Videre finnes den fra Nordmøre og nordover gjennom Trøndelag til de sydligste delene av Nordland. Arten går langt inn i landet og er funnet i over 600 meters høyde over havet.

Småsalamander opptrer i mange ulike biotoper, både i skog og i mer åpent landskap som myrområder og kulturlandskap.

Småsalamander oppholder seg på relativt fuktige steder, vanligvis innenfor noen få hundre meter fra oppvekstdammen. Arten er meget stedstro. Arten er aktiv på kvelden og natten. Om dagen gjemmer den seg i egnede hulrom som under steiner og lignende. Menyen består av mange ulike typer invertebrater, særlig biller og andre insekter, men også meitemark, snegler, edderkopper og annet.

Leken og eggleggingen foregår over en ganske lang periode mellom mars og juni, avhengig av lokalt vær og klima. Salamanderne vandrer til gytedammene om natten. Yngledammene er typisk ganske små og grunne, men de er permanente dammer. Dammene kan være lysåpne eller ligge i halvskygge, men det må være en viss solinnstråling. Arten tåler i liten grad fisk og yngler hovedsakelig i fisketomme vann. Langs kysten bruker den også brakkvannsdammer. Salamanderne tar til seg næring i den perioden de er i vannet, og menyen består da av planktonkreps, ulike vanninsekter samt små rumpetroll.

Selve leken innledes med at hannene svømmer rundt og speider etter interesserte hunner. Hvis han finner en potensiell partner vil han stille seg på tvers foran henne på bunnen og vise frem «bredsiden», samtidig som han bruker svømmebremmen til å vifte duftstoffer hennes vei. Dersom hun er interessert, vil han bevege seg baklengs langs bunnen mens hun følger etter. Når hun signaliserer at hun er klar, vil han avsette en spermatofor (en spermpakke) på bunnen. Så vil han prøve å lede hunnen over spermatoforen og få henne til å posisjonere seg med kloakkåpningen rett over den. Målet er at spermatoforen skal feste seg til hunnen og spermiene tas opp i kloakken hennes slik at de kan befrukte eggene hennes etter hvert som de legges. Seansen gjentas mange ganger, men det lykkes bare av og til for hunnene å ta opp spermatoforen.

Etter leken legger hunnen eggene sine enkeltvis på vannplanter. Hvert egg limes til underlaget, vanligvis til et blad som hun deretter bretter rundt egget ved hjelp av bakføttene slik at det blir beskyttet i en bladfold. Eggene legges over en lang periode på en måned eller mer. Totalt kan hun legge flere hundre egg. Etter endt lek og egglegging går både hannene og hunnene vanligvis på land, hannene før hunnene. Dette skjer vanligvis i juni eller juli, men noen individer kan bli i dammen helt til september.

Larvene er rovdyr. De nyklekte larvene lever nesten bare av dafnier og hoppekreps, mens eldre larver også tar ulike vanninsekter og til og med små rumpetroll. Siden eggleggingen hos småsalamander strekker seg over så lang tid, er det oftest stor aldersforskjell mellom larvene i den samme dammen. Det varierer dermed også sterkt når de gjennomgår forvandlingen fra larve til voksen og går på land. Dersom larvene ikke rekker å bli voksne før vinteren, kan de overvintre som larver i vannet og fullføre utviklingen neste forsommer. Unntaksvis kan man også finne paedomorfe/neotene individer. Dette er individer som helt har droppet overgangen til landlevende form, og som i stedet forblir i vannet også etter å ha blitt kjønnsmodne. Disse individene bevarer en del larvetrekk som voksne. De beholder gjelleduskene i nakken, og buken utvikler ikke nødvendigvis oransje farge. Det er kjent noen få tilfeller av paedomorfi hos småsalamander fra Norge. Overvintringen skjer ellers som en hovedregel på land. Småsalamander går ikke i dyp dvale og kan være aktiv også på vinterhalvåret.