Villkornell
Swida sanguinea
Villkornell unngikk lenge norske botanikeres oppmerksomhet. Arten ble først dokumentert fra Norge i 1823. Dette er den eneste hjemlige Swida-arten.
Villkornell har opprette, rødbrune og hårete kvister med motsatte blad. Utvokste blad er bredt ovale og har noe utdratt topp. Bladskaftene er mer eller mindre rødlige. Fra Drammen ( Buskerud).
Kjennetegn
Villkornell er en rikt grenet, opptil 4–5 m høy busk, men blir av og til et lite, enstammet tre. Den har lange, opprette hovedgrener og sidegrener som er matt grå- eller brungrønne, eller rødfiolette når de er godt eksponerte for lys. Skudd og blad sitter motsatt. Skuddene er litt bøyde, og de nederste kan slå rot og gi opphav til nye skudd og krattdannelse. Bladene er 4–10 cm lange, bredt ovale (nestene like brede som lange) og smalner raskt eller gradvis mot toppen. De har 3–5 par sidenerver, er mørkest på bladoversiden og får dyp rød høstfarge. Bladoversiden har spredte malpighiske hår, mens undersiden har enkle, litt bøyde hår og noen malpighiske hår.
Blomsterstanden er en 6–8 cm bred skjermkvast med forholdsvis få (8–25) blomster. Begeret er dannet ved sammenvoksning av fire små begerblad og avsluttes med fire korte tenner. Det er tett dekket av gaffelhår (todelte, opprette hår); slike finnes også på bladoversiden og på baksiden av kronbladene. Kronbladene er hvite, smalt trekantete og spisse, rundt 5 mm lange. Blomstring skjer i mai–juli. Blomstene har sterk duft. Frukten er en ertestor, rund eller avlang, blåsvart steinfrukt med hvite flekker. Den smaker bittert.
Bladene har 3-5 par bueformete sidenerver. Fra Drammen (Buskerud).
Hvite blomster sitter i langskaftete skjermkvaster. Kronbladene er smale og butte. Hvite pollenknapper på lange pollentråder er festet på en ring på toppen av fruktknuten - nok et karakteristisk trekk hos Swida. Her på Swida sanguinea. Fra Öland i Sverige.
Her er frukten under utvikling, men den blåsvarte fargen er der allerede. Ringen der pollenbærerne har sittet ses i toppen av frukten. Fra Drammen (Buskerud).
Kromosomtall
Villkornell er diploid med grunntall x = 11 og kromosomtall 2n = 22. Tellinger er ikke utførte på norsk materiale.
Økologi og utbredelse
Villkornell vokser på steder med gode lysforhold, på baserik (gjerne kalkrik) og godt drenert mark, oftest ved berg og i skogkanter. Den er varmekrevende. Arten er hjemlig i Norge, med en begrenset utbredelse i sørøst: fra Østfold rundt Oslofjorden inn til Hole (Buskerud), og sørover til Bamble (Telemark) i boreonemoral sone. Høydegrense er ikke kjent, men er under anslagsvis 200 moh. Andre steder (som i Kristiansand, Vest-Agder) er den antatt forvillet: den dyrkes i noen grad i vintermilde strøk.
Villkornell er hjemlig i store deler av Europa østover til Kaukasus og sør til Libanon.
Villkornell vokser på lysåpne steder, her i kanten av Pålsøya i Drammenselva i Drammen (Buskerud).
Kommentarer
Fægri (1996) gjør i korte trekk rede for villkornells oppdagelse og utbredelse i Norge.
Arten har lenge vært dyrket i Europa, men er lite plantet i Norge. Kultivaren ‘Winter Beauty’ er lavvokst og har oransje grenbark.
Forvekslinger
Se nøkkelen for slekta Swida. Bladene hos artene er snarlike, men ett skille er at blad av villkornell har 3–5 par sidenerver, mens sibirkornell Swida alba og alaskakornell Swida sericea har 5–7 par. Alle disse har motsatte blad (et hovedtrekk ved slekta), mens pagodekornell Swida alternifolia, som er lite dyrket og sjelden forvillet, har skruestilte blad. Ellers har villkornell blåsvart frukt mens de to vanlig forvillete artene, sibirkornell og alaskakornell, har hvit frukt.
Kilder
Chromosome Counts Database (CCDB). http://ccdb.tau.ac.it/search Lastet ned 18.11.2023
Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre H og Solstad H (2022). Norsk flora. 8. utg. Samlaget, Oslo. 1255 s.
Fægri K (1996). Cornus sanguinea. I K Fægri og A Danielsen (red.), Maps of distribution of Norwegian vascular plants. 3. The southeastern element: 49.
Hansen E og Billing Hansen O (2007). Trær og busker for norske hager. 4. utg. Thun Forlag, Oslo. 352 s.
Jonsell B (2010). Cornaceae. I B Jonsell og T Karlsson (red.), Flora Nordica. 6. Thymelaeaceae–Apiaceae: 157–161.
Krüssmann G (1984). Manual of cultivated broad-leaved trees and scrubs. I A–D. Timber Press, Portland, Oregon.
Plants of the World Online (POWO). Royal Botanic Gardens Kew. http://powo.science.kew.org/ Lastet ned 18.11.2023
Sjøborg S og Eidissen H (red.) (1982). Norsk hageleksikon. Pryd- og nyttevekster ute og inne. Forlaget Det Beste, Oslo. 731 s.
Siden siteres som:
Fremstad E. Villkornell Swida sanguinea (L.) Opiz. https://www.artsdatabanken.no/Pages/343750. Lastet ned <dag.måned.år>.