Lappkjuke Amylocystis lapponica (Romell) Bondartsev & Singer

Fruktlegemene er ettårige. Den er pileat, oftest hattresupinat med langt nedløpende porelag, sjeldnere kantresupinat (ved fruktifisering på undersiden av læger). Den er bredt tiltrykt og 5–15(–20) cm bred. Konsistensen er myk og kjøttfull som fersk, hard som gammel eller tørr. I blant er flere småhatter sammenvokst til større, uregelmessige fruktlegemer med «lappete» utseende.

Hatten er blekt rødbrunhvit, som helt fersk nesten hvit, ujevnt mørknende rødbrun når den blir eldre, tørr eller ved berøring. Hattoverflaten er finlodden (ung) til strihåret (gammel), og usonet. Hattkanten er lysere, avrundet, ofte ujevnt buklet.

Poreflaten er skittenhvit som fersk, mørknende rødbrun som eldre, tørr eller ved berøring. Porene er 2–4 per mm, og de er kantete. Poreveggene er tynne, poremunningene blir som eldre noe ujevnt oppfliset.

Porelaget har samme farge som poreflaten, mørknende rødbrunsvart som gammel (i klar kontrast til det lysere kontekst) og er 2–4 mm tykt.

Kontekst/kjøtt er lysere enn porelaget og skittenhvit-brunhvit, som gammel noe mørknende.

Lukten er særpreget, kraftig syrlig-søtlig (kan kjennes på lang avstand ved stille og fuktig vær).

Smaken er svakt bitter.

Hyfesystemet er monomitisk. Generative hyfer med bøyler. De er tykkveggete og 4–10 μm. De er KOH-negativ (hyaline) og svakt – sterkt amyloide. Tramahyfer er liknende og 3–4,5 μm.

Cystider er tallrike og 20–45 x 5–9 μm. De er tykkveggete, fusiforme og med krystallkrone. De er ustikkende inntil 15 μm, med basalbøyle og er moderat til sterkt amyloid.

Basidier er kølleformet, 20–25 x 7–8 μm, 4‑sterigmat, med basalbøyle.

Basidiosporer er sylindriske og ujevnt konisk avsmalnende. De er hyaline, tynnveggete og måler 7,0–8,6 x 2,5–3,5 μm (6,4–9,6 x 2,5–3,7 μm) (gj.snitt 7,9 x 3,0 μm), Q = 2,7.

Lappkjuke er saprotrof og forårsaker brunråte (brunråte-saprotrof) på mer eller mindre grove, relativt harde til middels nedbrutte, oftest barkløse granlæger. I Norge er arten bare funnet på gran Picea abies, ellers i Norden også svært sjelden på furu, i Øst-Europa også på edelgran Abies og lerk Larix. Fruktlegemer «tyter» nesten alltid ut fra langsgående sprekker i stokken. I Europa fruktifiserer lappkjuke seinsommer og høst (med stor variasjon mellom sesonger), til forskjell fra sørlige Nord-Amerika der den kommer om våren etter snøsmeltingen.

Lappkjuke er sterkt knyttet til gammel, lite påvirket, helst noe fuktig gran-naturskog med mye læger og god kontinuitet i død ved. I slik skog er lappkjuke noen steder relativt tallrik, og arten tilhører et karakteristisk sett av nedbrytersopper som er mer eller mindre tallrike i granurskogs-økosystemet. Arten har et klart tyngdepunkt i mellomboreal granskog på midlere boniteter (blåbærskog – svak lågurtskog), men finnes også på rikere granskogstyper og i lavlandet, mens den er sjelden i fjellgranskog.

I Norden er lappkjuke en østlig art som i hovedsak følger granas naturlige utbredelse. Imidlertid mangler den i utpreget oseaniske distrikter, i Midt-Norge derfor bare påvist i enkelte indre områder. I Europa generelt er arten sjelden (Norden, Øst-Europa), og mest utbredt i nord-Sverige, nord-Finland og Russland. Arten er globalt sirkumboreal, kontinental-suboseanisk (Europa, nord-Asia, Nord-Amerika).

Fruktlegemene til lappkjuke angripes ofte av insekter, men gamle inntørkete fruktlegemer er relativt robuste og kan ofte finnes påfølgende vår. I hele Europa er lappkjuke en meget god signalart for lite påvirket gran-naturskog med høy kontinuitet i død ved og en artsrik vedsoppfunga. Arten synes å være sårbar for fragmentering av habitat, og er mest å finne i distrikter med store arealer av gammel gran-naturskog (god økologisk konnektivitet).