Stjertand Anas acuta Linnaeus, 1758

Stjertanda er med sine 50–65 cm og 600–1100 gram en stor and. Den er lang og slank, med relativt lite hode og lang, slank hals. Kjønnene er ulike.

Hannen i praktdrakt (under paringstiden) er umiskjennelig. Hodet er brunlig, brystet er hvitt og med en hvit kile som går opp i hodet bak i nakken. Vingespeilet (tegning på oversiden av vingene) er grønnsvart, innrammet av hvitt i bakkant og gulbrunt i forkant. Bakstussen har partier med kremgult og svart. Stjerten er, som navnet tilsier, spesielt lang hos stjertandhannen i forhold til hos andre gressender. Nebbet er blågrått og svart.

Hunner og ungfugler er spraglete gråbrune med blågrått nebb. Hodet er ensfarget brunt uten tegninger. Også hos hunnen er stjerten ganske lang og spiss. Hannen i eklipsedrakt (utenfor paringstiden) ligner hunnen, men har større kontrast mellom overside og resten av kroppen. Dessuten er nebbfargen omtrent som i praktdrakten.

Hannens kurtiselyd er et krikkandlignende "krikk", men som er lavere i toneleie og mykere. Stjertanda har også et stokkandlignende "kvækk" på repertoaret.

Stjertanda foretrekker små og grunne innsjøer, myrer med åpent vannspeil og stilleflytende elver med rik vegetasjon. Fortrinnsvis foretrekkes slike våtmarker i åpne områder.

Den spiser mest vegetabilsk føde som frø, vannplanter og siv. En del insekter, skjell og krepsdyr, samt noe amfibier og småfisk, står også på menyen.

Pardannelsen skjer i løpet av vinteren, og paret holder sammen til hunnen har startet rugingen av eggene. Begge kjønn hekker som regel fra de er ett år gamle, men noen venter til de er to år.

Reiret plasseres på bakken mellom vier, lyng og gress, som regel nær vann.

Stjertanda ankommer gjerne i løpet av april, og eggleggingen skjer i mai–juni. Normalt legges 7–9 egg (6–12), og de er hvite eller gulgrønne av utseende. Hunnen ruger eggene i 22–24 dager. Ungene forlater reiret og finner føde selv så snart de er klekket ut av egget. De passes av hunnen og er flygedyktige etter 40–45 dager.

Stjertanda hekker fra de nordvestlige deler av Europa og østover i de nordlige delene av Sibir og Nord-Amerika. I Norge finnes den fåtallig over hele landet, men det største antallet er i Nord-Norge. I Sør-Norge er den mest utbredt i lavereliggende fjellstrøk.

Hvor fugler fra Norge overvintrer, er lite kjent, men trolig drar de hovedsakelig til Vest-Afrika. Trekket sørover starter i september–oktober. Noen få individer overvintrer imidlertid i kyststrøk i Sør-Norge.

Hekkebestanden i Norge ble i 2015 vurdert til 215–550 par, men bestandsutviklingen ansees å være ukjent.