Brunnakke
Mareca penelope
Brunnakkehunnen kan være vanskelig å skille fra andre hunnfargede gressender. Viktige kjennetegn er avrundet hode og bratt panne, relativt kort, blågrått nebb med svart spiss, og en generelt mørk fjærdrakt.
I Norge hekker brunnakken spredt i våtmarksområder over store deler av landet. Hannen i praktdrakt er lett gjenkjennelig, mens hunnen har en mer anonym fjærdrakt. Brunnakker i Norge overvintrer i Vest-Europa. På menyen står for det meste ulike former for planteføde.
- Innhold
- Kjennetegn
- Biologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Brunnakkehannen i praktdrakt (under paringstiden) har kastanjebrunt hode og nakke med gulaktig panne og krone.
Brunnakken hekker ved grunne innsjøer og myrområder med åpent vannspeil hvor det er rikt med undervannsvegetasjon. Bildet viser en hunn.
Brunnakken er med sine 45–51 cm og 415–970 gram en mellomstor and. Hodet har en avrundet profil, og pannen er relativt bratt. Buken er hvitaktig hos begge kjønn. Nebbet er forholdsvis lite. Kjønnene er ulike.
Hannen i praktdrakt (under paringstiden) har kastanjebrunt hode og nakke med gulaktig panne og krone. Nebbet er blågrått med svart spiss, mens beina er gråaktige. Brystet er grårosa mens kroppsidene og oversiden er gråvatret. Bakstussen er svart. I flukt kan man se hannens hvite framvinger.
Hunnen har en brunlig fjærdrakt i ulike sjatteringer. Beina og nebbet er noe blekere farget enn hos hannen. Hannen i eklipsedrakt (utenfor paringstiden) ligner hunnen, men med partier som er mer rikt brune i fargen enn hos hunnen. Ungfuglen er svært lik hunnen, men har mer grålig i stedet for hvit buk.
Hannens kurtiselyd er et eksplosivt «viioor». Hunnen ytrer et skurrende «krrr».
Biologi
Arten hekker ved grunne innsjøer og myrområder med åpent vannspeil hvor det er rikt med undervannsvegetasjon. Brunnakken er en utpreget vegetarianer som spiser blader, stengler, røtter, knopper, jordstengler og noe frø. Fødesøket foregår både på land og på vannoverflaten.
Pardannelsen skjer som regel om vinteren, og hannene konkurrerer om hunnens gunst. Når hunnen ruger på eggene, holder hannen seg gjerne i nærområdet og forsvarer dette mot andre hanner. Hunnen hekker gjerne i nærheten av der hun selv ble født. Begge kjønn hekker som regel fra de er ett år gamle, men noen venter til de er to år.
Reiret plasseres på bakken i tett vegetasjon, gjerne nær vann.
Brunnakken ankommer gjerne i mars–april, og eggleggingen skjer i april–juni. Normalt legges 8–9 egg (4–12), og de er kremfargede av utseende. Hunnen ruger eggene i 24–25 dager. Ungene forlater reiret rett etter at de er klekket og er i stand til å finne mat selv. De passes av hunnen og er flygedyktige etter 40–45 dager.
Brystet på brunnakkehannen er grårosa mens kroppsidene og oversiden er gråvatret. Bakstussen er svart.
Utbredelse
Brunnakken har en nordlig utbredelse og hekker fra de nordvestlige deler av Europa og østover gjennom Sibir til Stillehavet. I Norge hekker arten stort sett over hele landet.
De aller fleste brunnakkene trekker bort fra Norge i løpet av september–oktober, og trolig tilbringer de fleste individene vinteren i Storbritannia og langs kysten av Nederland, Belgia og Frankrike. Overvintrende brunnakker i Norge forekommer helst i kystnære strøk på Sørvestlandet, i innlandet på Sørøstlandet, samt i områdene rundt Trondheimsfjorden. Jæren er området hvor man med størst sannsynlighet kan påtreffe arten vinterstid i Norge.
Forvekslingsarter
Brunnakkehannen i praktdrakt er lett gjenkjennelig, men hunner, ungfugler og hanner i eklipsedrakt kan lett forveksles med andre hunnfargede ender som for eksempel stjertand eller stokkand. Viktige kjennetegn er helhetsinntrykk av hodeformen (avrundet hode og bratt panne), nebbstørrelse (relativt kort) og -farge, den hvite buken, og en generelt mørkere fjærdrakt enn andre hunnfargede gressender.
Kilder
Artsobservasjoner - https://www.artsobservasjoner.no/
BirdID’s Bird Guide - https://quiz.natureid.no//bird/eBook.php
Cramp S (red.) (1977). Handbook of the birds of Europe, the Middle East and North Africa. The birds of Western Palearctic. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press, Oxford. 722s.
del Hoyo J, Elliott A og Sargatal J (red.) (1992). Handbook of the birds of the World. Volume 1. Ostrich to ducks. Lynx Edicions, Barcelona. 696s.
Gjershaug JO, Thingstad PG, Eldøy S og Byrkjeland S (red.) (1994). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. 552s.
Kear J (red.) (2005). Bird families of the World. Ducks, geese and swans. Volume 2: Species accounts (Cairina to Mergus). Oxford University Press, Oxford. 462s.
Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF‐rapport 2015‐2, Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 268s.
Svorkmo-Lundberg T, Bakken V, Helberg M, Mork K, Røer JE og Sæbø S (red.) (2006). Norsk VinterfuglAtlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 496s.