Hvitkinngås Branta leucopsis (Bechstein, 1803)

Hvitkinngåsa er en middels stor svart- og hvitfarget gås med en relativt kort hals. Halsen og brystet er svart, og går over i et hvitt hode med svart nakke og isse. Oversiden av kroppen er tverrstripet i svart, grått og hvitt, mens undersiden er gråhvit med grå og hvite tverrstriper, spesielt på bakkroppen. Kjønnene er like. Ungfuglene ligner de voksne, men mangler de grå og hvite tverrstripene på undersiden av bakkroppen. Den svarte streken som hos voksenfuglene går fra nebbrota til øyet, fortsetter til issen på ungfuglene. En voksen hvitkinngås veier 1,5–2,5 kg.

På Svalbard hekker hvitkinngåsa ved kysten, men kan også finnes et godt stykke inne i landet. Den hekker både på flate holmer og i bratte fjellvegger. I Norge hekker den hovedsakelig på holmer i den indre skjærgården eller i ferskvann. Hvitkinngåsa spiser hovedsakelig vegetabilsk føde, men kan ty til animalsk føde når mattilgangen er dårlig.

Hvitkinngåsa er monogam, så paret holder sammen hele livet. På Svalbard ankommer fuglene hekkeplassene i siste halvdel av mai og setter straks i gang med hekkingen. Reiret er ofte kun en grop som fores med dun. De samme reirplassene gjenbrukes ofte år etter år og vil etter hvert kunne bestå av små hauger av gress eller annen vegetasjon, av og til også gåsemøkk. Hvitkinngåsa legger vanligvis 3–6 egg som hunnen ruger alene i 24–25 dager, mens hannen vokter reiret. Ungene forlater reiret straks etter at de er klekket og forflytter seg, sammen med foreldrene, til nærmeste fuktige område der de beiter på vannplanter. De passes av foreldrene til de er flygedyktige etter 40–45 dager og holder seg også sammen med foreldrene gjennom den første vinteren,

Hvitkinngåsa var opprinnelig kun utbredt i arktiske områder, fra Øst-Grønland til Novaja Semlja i Russland. Den har i senere år også etablert seg i Sør-Norge og Baltiske områder.

Hvitkinngjessene som hekker på Svalbard overvintrer i Nord-Skottland. De følger de ytre delene av norskekysten på vei til og fra hekkeplassene.

Bestanden av hvitkinngås har økt kraftig i antall gjennom siste halvdel av 1900-tallet. Svalbardbestanden var nær på å bli utryddet, og i 1948 var det kun 300 individer tilbake. Da ble arten fredet, og ved årtusenskiftet var bestanden ca. 30 000 individer. Hekkebestanden på Svalbard ble i 2015 anslått å ligge på 12 000–15 000 par.

Hvitkinngåsa ble første gang funnet hekkende i Oslofjorden i 1979 og spredte seg derfra videre til Østfold, Vestfold og Telemark. Hekkebestanden på det norske fastlandet ble i 1994 anslått til ca. 15 par. Etter dette har arten spredt seg både vestover og nordover og hekkebestanden ble i 2015 anslått å være 600–700 par.