Sigdknausing
Grimmia hartmanii
Sigdknausing er en nokså avvikende representant for knausingslekta siden den foretrekker å vokse i store tuer eller matter på skyggefulle bergvegger i løv- og blandingsskoger. Den har i tillegg ofte store, flercellede grokorn i de øvre bladspissene.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Sigdknausing vokser i løse tuer eller matter. Bladet er bredest et stykke nedenfor midten og smalner deretter av til en nokså smal bladspiss. Ytterst sitter en kort, noe tannet, fargeløs hårspiss. Bladene nær spissen er ofte svakt ensidig bøyd. Bladplaten er for det meste 1 cellelag tykt, men den tilbakebøyde bladkanten er 2 cellelag tykk. Bladene har en tydelig kjøl. Nervens underside er noe kantete, noe som skiller denne arten fra nærstående arter som hakeknausing G. lisae og ufsknausing G. trichophylla. Sporofytter forekommer nokså sjelden, men ofte finnes rikelig med store, flercellede, grønne eller brune grokorn i spissen på de øverste bladene. Disse faller imidlertid av på et tidspunkt og kan derfor av og til mangle.
Økologi
Sigdknausing vokser på svakt sure til noe baserike bergarter i løv- eller blandingsskog der den finnes både på bergvegger og blokker.
Utbredelse
Arten er utbredt i store deler av landet, men virker å være sjeldnere helt i nord. Den ser også ut til å mangle i høyfjellet.
Forvekslingsarter
Den kantete undersiden av nerven skiller sigdknausing fra nærstående arter som hakeknausing G. lisae og ufsknausing G. trichophylla. Den nærstående arten nøsteknausing G. anomala har også grokorn i bladspissene, men denne vokser i mindre bestander, har noe papilløse blad og ikke svakt ensidig bøyde blad i skuddspissen.
