Kystknausing
Grimmia decipiens
Kystknausing er en av de vanligste knausingene langs kysten i Sør-Norge. Den har lange fargeløse hårspisser med kraftige tenner og ofte rikelig med sporofytter. Hårspissen er ofte bøyd 90 grader i tørr tilstand.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Kystknausing vokser i nokså store gulgrønne til brungrønne tuer. Bladet er bredest et stykke nedenfor midten og smaler deretter av til en smal spiss. Ytterst sitter en lang, sterkt tannet hårspiss. Bladplaten er vekselvis 1 og 2 cellelag tykk og de øvre bladcellene er lange med bølgete cellevegger, noe som er uvanlig hos knausmoser. Sporofytter forekommer vanlig. Sporehusene er tydelig furet og sitter på en bøyd stilk.
Økologi
Kystknausing er knyttet til eksponerte blokker og berg på både nokså sure og mer baserike bergarter. Den regnes som svakt oseanisk, og trives best nær kysten.
Utbredelse
Arten er utbredt i et belte langs kysten nord til Trøndelag og virker å være strengt knyttet til nokså lavtliggende lokaliteter.
Forvekslingsarter
Kystknausing skiller seg fra ufsknausing G. trichophylla og blokk-knausing G. muehlenbeckii på de kraftig tannete hårspissene, de tydelig furete sporehusene og de avlange, bølgete cellene i bladets øvre del.
