Buttgråmose
Racomitrium aciculare
Skudd med sporofytter.
Buttgråmose vokser på steiner og blokker i rennende vann og danner mørke matter eller tuer. Bladene har en karakteristisk form med butte, tannete bladspisser.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Toppen av et skudd, legg merke til de butte bladene.
Buttgråmose vokser i mørkegrønne til nesten svarte tuer eller matter. Skuddene blir opptil 6 cm lange, er sjelden forgreinede og kan ha ensidig bøyde blad eller ikke. Bladene er ovale til triangulære med en bred og butt, småtannet spiss. Bladnerven slutter litt før bladspissen, er relativt bred, nedfelt og bidrar til at bladet får en tydelig kjøl. Bladkanten er tilbakebøyd relativt høyt opp i bladet, i hvert fall på den ene siden. Bladplaten er ett cellelag tykk, noe papilløs, og bladcellene i bladets øvre del er kvadratiske til rektangulære med bølgete cellevegger. Sporehus forekommer, er slette, ovale til kort sylindriske og sitter på en ca. 1 cm lang stilk.
-
- Lisens
- CC BY 4.0
- Opphav
- John Gunnar Brynjulvsrud
- Utgiver
- Biofokus
- Last ned
- Rediger (Krever innlogging)
Over: Bladform. Under til venstre: Bladspiss. Under til høyre: Bladbasis.
Økologi
Buttgråmose vokser oftest på stein og blokker i rennende vann, på overrislede klipper og sjeldnere ved vannkanten av innsjøer. Substratet er i hovedsak harde bergarter, men den kan også forekomme på mer lett forvitrelige bergarter.
Utbredelse
Buttgråmose er registrert i hele landet unntatt Svalbard, men sparsommelig i Finnmark og i høyereliggende og kontinentale strøk.
Buttgråmose vokser ofte i små matter på steiner i eller ved rennende vann.
Forvekslingsarter
Buttgråmose skilles fra bekkegråmose Racomitrium aquaticum ved at sistnevnte har stivere blad, spissere bladspiss uten tenner og mer markerte papiller.
