Storbjørnemose
Polytrichum commune
Grøftebjørnemose er den største av alle bjørnemosene og vokser i næringsfattige og konstant fuktige miljøer. Den har vært regnet som en underart av storbjørnemose Polytrichum commune (var. uliginosum) men er i nyere tid skilt ut som egen art.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
-
- Lisens
- CC BY 4.0
- Opphav
- John Gunnar Brynjulvsrud
- Utgiver
- Biofokus
- Last ned
- Rediger (Krever innlogging)
Over: Lameller på bladets overside, toppcellene er gjerne Y-formede. Under: Tverrsnitt av blad.
Som storbjørnemose Polytrichum commune, men har lange skudd på opptil 80 cm. Bladene blir opptil 1,5 cm lange, er noe buktet og tilbakebøyde både i fuktig og tørr tilstand. Bladbasen er tett slireformet og glinsende. Bladkanten er tannet med encellede lange smale tenner (opptil 80 µm). På oversiden av nerven fins vanligvis 6 celler høye lameller med symmetriske toppceller (17,5 × 17,5–22 × 20 µm) dypt innsunket, så de blir mer eller mindre Y-formet. Stilk og sporehus er som hos storbjørnemose.
Økologi
Grøftebjørnemose vokser utelukkende i sure, fuktige til våte miljøer. I myr- og sumpskogsmark, på næringsfattige myrflater, sjeldnere på grasdominerte intermediære myrer. De største individene finner man i sumpskog som er oversvømt året rundt.
Utbredelse
Grøftebjørnemose er registrert i Hedmark, Oppland, Sør-Trøndelag, Østfold og Akershus.
Tenner i bladkanten.
Forvekslingsarter
Grøftebjørnemose skilles fra storbjørnemose ved å ha særdeles lange skudd, lange blad og symmetriske, dype innsenkninger på lamellenes toppceller som er Y-formet, U-formet hos storbjørnemose.
