Månekartlav
Rhizocarpon ferax
Månekartlav er en av de to norske artene der areolene omgir apotheciene som en halvmåne. Den andre er taksteinkartlav, og de to artene skilles best på kjemien. Begge inneholder det gule pigmentet rhizocarpsyre, og månekartlav inneholder i tillegg psoromsyre mens taksteinkartlav inneholder stictinsyre. Månekartlav vokser hovedsaklig på små steiner på rabber i fjellet, men den forekommer også på bergvegger i lavlandet. Det er riktignok usikkert om slike forekomster representerer samme art.
- Innhold
- Morfologi
- Kjemi
- Habitat
- Kommentar
- Forvekslingsarter
Morfologi
Thallus er areolert og består av spredte areoler eller danner et sammenhengende thallus som kan bli opptil 10 cm i diameter (men ofte er langt mindre). Hypothallus varierer fra mer eller mindre fraværende til godt utviklet og er svart. Areolene blir opptil 1 mm i diameter, klart gule og matte. Areolene er delvis halvmåneformede og omkranser apotheciene, og delvis spredte og runde. Areolene er flate til konvekse og glatte. Margen reagerer mørkt fiolett med KI (KI+ mørk fiolett).
Apotheciene blir opptil 0,8 mm i diameter, er svarte og ikke pruinøse. Apotheciene er runde, flate og med vedvarende kant. Excipulumet er brunsvart og reagerer ikke når K tilføres (K–). Hypotheciet er brunsvart og reagerer ikke når K tilføres (K–). Hymeniet er svakt brunt eller grønt. Epihymeniet er olivenbrunt og blir klarere grønt når K tilføres (K–). Det er ingen krystaller eller gryn i apotheciet. Det er 8 ascosporer i hver ascus. Sporene er eumuriforme, mørkebrune og måler 25–40 × 14–18 µm.
Kjemi
Arten inneholder rhizocarpsyre og psoromsyre. Fargereaksjoner: Margen blir gul når PD tilføres og reagerer ikke når K eller C tilføres (marg PD+ gul, K–, C–).
Habitat
Månekartlav vokser på silikatstein eller noe kalkholdig stein, hovedsakelig på småsteiner på bakken på rabber i fjellet. Den forekommer også på vertikale til overhengende bergvegger, ofte skyggefullt, i lavlandet.
Kommentar
Arten ligner morfologisk taksteinkartlav, R. lecanorinum, men skiller seg ved å inneholde psoromsyre, ikke stictinsyre, og ved å ha mer spredte areoler. Typiske eksemplarer vokser på småstein på rabber i fjellet og blir bare noen få centimeter i diameter, men individer på bergvegger i lavlandet kan bli store som taksteinkartlav. Slike individer har vært regnet som en egen art, R. drepanodes Feuerer, men det er ikke avklart genetisk om denne er selvstendig.
