Pygmebladlusløve
Sympherobius pygmaeus
Sympherobius pygmaeus er en svært liten og sjelden nettvinge.
Kjennetegn
Hodet er skinnende lysebrunt, og antennene er ensfarget mørke. Forkroppen er kastanjebrun med en lys midtstripe, og bakkroppen er gulbrun. Forvingene er klare, med lengderibber som er brune med regelmessige lyse partier. Dette er ikke alltid lett å se på spritmateriale. Tverribbene er mørke og skyggede, og fra radius utgår to sidegrener. Bakvingene er klare og har bare få tverribber, høyst fire. Forvingelengde 3–5,2 mm.
Forvekslingsarter
S. pygmaeus kan særlig forveksles med S. elegans. Hos begge disse utgår to sidegrener fra radius, men hos S. elegans er lengderibbene ensfarget brune, hos S. pygmaeus er de brune med lyse partier. S. elegans har dessuten lys scapus og pedicellus i antennen, mens resten er mørk. Hos S. pygmaeus er antennene ensfargete. De to øvrige artene, S. fuscescens og S. klapaleki har tre sidegrener fra radius. S. pygmaeus kan også forveksles med Sisyra-artene, men disse kjennes igjen på at tverribbene i costalfeltet er enkle. Hos Sympherobius-arterne er de forgrenete.
Levevis
Arten finnes i løvskog, og man finner den særlig på eik. Både larvene og de voksne er rovdyr som jakter på små insekter. Undersøkelser fra både Storbritannia og Tyskland viser at S. pygmaeus, og flere av de andre Sympherobius-artene, oftest oppholder seg høyt oppe i trekronene, og derfor finner man sjelden arten når man banker på busker og lave trær. Den kommer imidlertid gjerne til lys, og nesten alle danske eksemplarer er fanget ved hjelp av lysfelle i 17,5 meters høyde, plassert på taket av Zoologisk Museum i København.
Livssyklus
Hunnen legger eggene på undersiden av blader, og eggene klekkes etter noen få uker. Deretter følger tre larvestadier, og det er den utvokste larven som overvintrer. Forpuppingen skjer om våren, og puppestadiet varer et par uker. De voksne dyrene er på vingene fra mai til oktober. Arten har sannsynligvis to generasjoner i året.
Utbredelse
Funnene av S. pygmaeus i Norden viser at arten har en sørlig utbredelse her, med et unntak: et funn fra Nordland i 1981. I Norge ble arten først funnet på Frodåsen ved Tønsberg i 1975 (leg. T. Andersen). Arten ble funnet på innsamlete grener av eik. Den er nå kjent fra flere fylker fra Østfold til Vest–Agder, og altså også fra Nordland. I Sverige er arten funnet i flere områder nord til Uppland, og i Finland er den bare funnet i de sørligste områdene. I Danmark er arten sjelden: det er kjent et par meget gamle funn fra Jylland, men ellers er arten kun funnet i perioden 1992–2012, bl.a. på taket av Zoologisk Museum i København. Arten mangler i Island. Utenfor Norden kjennes S. pygmaeus fra det meste av Europa, og den er dessuten funnet i Mellom-Østen.