Naturtyper

• Innhold
• Myr
• Kilde og kildemark
• Arktisk permafrost-våtmark
• Nykonstruert våtmark
• Fastmarksskog
• Kystlynghei
• Boreal hei
• Fjellhei og heitundra
• Frostmark
• Mosetundra
• Snøleie
• Nakent berg
• Blokkmark
• Ferskvannsbunn

Myr

Myr omfatter landområder med torv av varierende tykkelse og en vegetasjon av fuktighetskrevende og/eller fuktighetstolererende planter som gjennom ufullstendig nedbrytning på stedet danner torv. Torvmark omfatter våtmark med minst 30 cm torvdybde, og er derfor arealmessig et snevrere begrep enn myr. En forutsetning for torv- og myrdannelse er et grunnvannsspeil som ligger i eller nær markoverflaten gjennom mesteparten av året og her sikrer god markfuktighet og oksygenfattige forhold. All myr har grunnvann.

Myr omfatter her all trekledd myr (myrskog), og inkluderer også sumpskog av ulik karakter med både bartrær og løvtrær. Slik skog kan være dominert av humusholdig mineraljord med varierende grad av torvinnslag.

Myr inngår i alle vegetasjonssoner i Norge fra boreo-nemoral sone (BoNe) i sør til og med lavalpin sone (LaAl) i fjellet og til sørarktisk tundrasone (SøArTu) i Finnmark. Det diskuteres om det finnes myr på Svalbard eller ikke, men er ikke inkludert her.

Myr kan med grunnlag i grunnvannets opprinnelse og kjemiske sammensetning deles inn i to hovedtyper: Ombrogen myr (nedbørmyr) og geogen myr (jordvannsmyr)

De tilsvarende økosystembegrepene som inkluderer de biologiske systemene og artene som inngår, er henholdsvis ombrotrof og minerotrof myr. Det innebærer for eksempel at et bestemt myrområde har ombrotrof eller minerotrof vegetasjon. De norske navnene nedbørmyr og jordvannsmyr brukes ofte i begge betydningene.

Den kjemisk-hydrologiske grensen mellom ombrogen og geogen myr er ofte skarp og kalles for jordvannsgrensen. Denne grensen avspeiles gjennom flora- og vegetasjonssammensetningen og kalles for jordvannsindikatorgrensen. Arter som brukes for å definere denne grensen kalles for jordvannsindikatorer. Jordvannsindikatorgrensen er ofte en visuell skarp floristisk grens i felt, og er ofte lett å se (foto). Blant karplantene er de fleste gras- og starrartene som forekommer på myr, jordvannsindikatorer. Gode eksempler er flaskestarr Carex rostrata og trådstarr C. lasiocarpa. Blant starrartene er det bare sveltstarr C. pauciflora (i Vest-Norge), dystarr C. limosa og snipestarr C. rariflora som normalt kan forekomme på ombrogen myr. Det eksisterer knapt arter av moser, lav og karplanter som er eksklusivt bundet til ombrogen myr, men mange har sitt viktigste voksested der. Blant de norske myrtorvmosene er det mange jordvannsindikatorer (jordvannsindikatorer blant norske myrtorvmoser). Nedbørmyr er derfor negativt definert floristisk sett, gjennom fravær av arter som vokser på jordvannsmyr.

Kilde og kildemark

Kilde og kildemark omfatter sterke og svake kildevannsoppkommer og all mark med kildevannspåvirkning med sterkt til synlig innslag av kildearter. Naturtypen forekommer både på åpne (treløse) områder og i skog, og på torvgrunn og fastmark uten torv. I øvre deler av NoBo og særlig i LaAl, har en på skrånende fastmark ofte snøleiepregede kilder og kildemark der det bl.a. inngår snømoser Anthelia spp. Tilsvarende snøleiepreget kildemark er også vanlig i sørarktiske områder i Finnmark. Torvmoser forekommer i all hovedsak i svak grunnkilde og særlig kildemark, først og fremst i kalkfattige og intermediære utforminger. Men en kan også ha torvmoser i kildemarksrandsoner nedenfor sterke grunnkilder. I bestemmelsesnøkkelen er det ikke skilt mellom undertyper av kilde og kildemark. 

Kilde- og kildemarkvegetasjon forekommer over hele fastlandet, både på åpne, treløse områder og på skog- og buskdominert, fuktig mark. I MeBo, og særlig i NoBo (til dels også i LaAl og sørarktiske områder) kan torvmoser forekomme som svulmende matter både i selve oppkommet og kildemarken omkring og nedenfor slike oppkommer, gjerne i randsoner omkring små kildesig/bekker. I mer flatt terreng i NoBo og LaAl, f.eks. i tilknytning til vierkratt, kan en ha svake grunnkilder dekt med matter av skartorvmose S. riparium og/eller spriketorvmose S. squarrosum, ofte med innslag av bjørnetorvmose S. lindbergii, og med få egentlige kildearter. Slik kildevegetasjon forekommer også ofte i myrkanter ved foten av åser i skogsområder i MeBo.

I de to sørarktiske sonene i Finnmark er svake grunnkilder vanlig mange steder i kildehorisonter mellom skrånende fastmark og underliggende myr. Pisktorvmose S. annulatum, skjetorvmose S. platyphyllum og bjørnetorvmose S. lindbergii er ofte vanlig både ved oppkommet og i selve kildesiget nedenfor, og noen ganger forekommer også fjelltorvmose S. aongstroemii. Kunnskapen om torvmoseforekomster i kildeskog er mangelfull og ikke nærmere omtalt.

Arktisk permafrost-våtmark

Arktisk permafrost-våtmark omfatter områder med tett mosedekke i grunt, stillestående, iskaldt vann over permafrost i MeArTu på Svalbard. Torvmoser kan i slik vegetasjon danne matter som ligner mykmatter på geogen myrflate på fastlandet. Det er betydelig kunnskapsmangel omkring torvmoseforekomster i slik våtmark på Svalbard. I nedre del av Colesdalen på Nordenskiöld Land, Spitsbergen, har en intermediær permafrost-våtmark der butt-torvmose S. obtusum og svelttorvmose S. balticum forekommer. Trolig forekommer også bjørnetorvmose S. lindbergii og skartorvmose S. riparium fortrinnsvis i slik våtmark på Svalbard, inklusive Bjørnøya.

Nykonstruert våtmark

Nykonstruert våtmark omfatter områder som i utgangspunktet ikke var våtmark, men som gjennom menneske-inngrep av forskjellig slag har skapt ansamling eller gjennomstrømning av vann rett under, i eller over markoverflata i store deler av året, og som gradvis har utviklet eller utvikler våtmarksvegetasjon. Torvmosevegetasjon kan etablere og utvikle seg på slike områder i form av myk- og fastmattefragmenter. Dette er både pioner- og suksesjonssamfunn. Et typisk eksempel er dreneringsgrøfter i i veikanter på fastmark av ulike slag, for eksempel i langs skogsbilveger og andre veier. I veiskjæringer i hellende terreng i kystområder med høy nedbør kan også torvmoser og våtmark etablere seg i selve skjæringen på veiens overside. Ingen torvmoser har utbredelse som er bundet til slik våtmark, og oftest er det nok arter som har spredd seg fra de umiddelbare næromgivelsene, men tilfeldig spredning og etablering av arter gjennom sporespredning fra andre områder kan nok også forekomme. På kalkfattig grunn er broddtorvmos Sphagnum fallax, grantorvmose S. girgensohnii, dvergtorvmose S. tenellum, tvaretorvmose S. russowii, stivtorvmose S. compactum, skartorvmose S. riparium, bjørnetorvmose S. lindbergii og vortetorvmose S. papillosum eksempler på vanlig forekommende arter. Mange steder på Vestlandet inngår også sumptorvmose S. palustre, gulltorvmose S. affine, og noen ganger heitorvmose S. strictum. På intermediær og moderat kalkrik grunn inngår arter som rosetorvmose S. warnstorfii, beitetorvmose S. teres, spriketorvmose S. squarrosum, flotorvmose S. inundatum, kroktorvmose S. subsecundum og vritorvmose S. contortum.

Fastmarksskog

Fastmarksskog omfatter all skog over fastmarkas mineralgrunn, og er vanlig over hele fastlandet under og sør for skoggrensa med unntak av den treløse ytterkysten og kultivert mark. Torvmoser forekommer først og fremst i fuktmarksskog, men kan nå og da også forekomme i fuktige utforminger av høgstaude/storbregne-skog, f. eks. spriketorvmose Sphagnum squarrosum og grantorvmose S. girgensohnii.

Kystlynghei

Kystlynghei omfatter den treløse vegetasjonen langs Norges yttervestkyst fra Kristiansand til Lofoten (Fremstad 1997) og finnes trolig også i Øs. Den er knyttet til områder med vintermildt klima i StOs og KlOs. Naturtypen er i stor grad menneskeutformet gjennom skogrydding, lyngslått, brenning og beite, og er i dag mange steder under naturlig gjengroing av trær og busker, først og fremst bjørk Betula pubescens, og gjennom innplantede bartrær som mange steder forynger seg naturlig og invanderer lyngheia, først og fremst sitkagran Picea sitchensis. Røsslyng Calluna vulgaris er en sentral art i denne naturtypen. Torvmoser vokser først og fremst i kystfukthei.

Boreal hei

Boreal hei omfatter treløse heiområder under skoggrensa dominert av lyng og busker med fjellkrekling Empetrum nigrum ssp. nigrum, bærlyngarter Vaccinium spp., røsslyng Calluna vulgaris, einer Juniperus communis og dvergbjørk Betula nana subsp. nana. Boreal hei har sin største utbredelse i NoBo, fortrinnsvis i indre deler av Sør-Norge i seterdriftsområder. Naturtypen er ofte menneskepåvirket, primært gjennom avskoging til brenselsformål og sterkt husdyrbeite. Den er nå mange steder i ferd med å gro igjen, først og fremst gjennom oppvekst av fjellbjørk Betula pubesens ssp. tortuosa. Men en har også store områder med nordboreal hei som er lite eller ikke påvirket av menneskelig virksomhet. Torvmoser forekommer mange steder flekkvis i fuktige utforminger av boreal hei (boreal fukthei).

Boreal fukthei er fuktige utforminger av boreal hei med eller uten innslag av vierarter som sølvvier Salix glauca og lappvier S. lapponum. Naturtypen forekommer først og fremst på næringsfattig til middels næringsrik grunn, ofte i mosaikk med blåbær/småbregnebjørkeskog i hellende terreng påvirket av sigevann. I skog- og tregrensen mot snaufjellet er det ofte glidende overganger mot fjellfukthei, og ofte opptrer boreal fukthei også i mosaikk med geogen åpen myrkant over grunn torv. Vanlig forekommende torvmoser er stivtorvmose S. compactum, klubbetorvmose S. angustifolium, beitetorvmose S. teres, furutorvmose S. capillifolium, grantorvmose S. girgensohnii, rosetorvmose S. warnstorfii og tvaretorvmose S. russowii. En har liten kunnskap omkring forekomst og utbredelse av ulike utforminger av boreal fukthei og hvilke torvmoser som forekommer. Her er derfor boreal fukthei med torvmoser behandlet som en samlet enhet uten utskilte grunntyper.

Fjellhei og heitundra

Fjellhei og fjelltundra omfatter treløs vegetasjon som en finner i øvre NoBo, i LaAl, MeAl og sørarktiske områder i Finnmark på fastlandet (fjellhei) og på Svalbard (heitundra). Den er påvirket av frostprosesser, og omfatter på fastlandet vegetasjon fra avblåst rabbe til leside. Torvmoser gjør oftest lite av seg i denne naturtypen, men noen arter inngår nå og da i fuktmarksutforminger (fjellfukthei) i lesider og snøbeskyttet hei på kalkrik, intermediær til kalkfattig mark i LaAl og sørarktiske områder på fastlandet. Overgangen mot boreal fukthei er ofte glidende. Tre grunntyper av fjellfukthei med forekomst av torvmoser er skilt ut på fastlandet i bestemmelsesnøkkelen, og en type av fuktig heitundra på Svalbard.

Frostmark

Frostmark omfatter snøleiepreget, relativt flat og stabilt fuktig mark preget av frostprosesser. Naturtypen finnes i områder med kjølige somrer og kort vekstsesong. Torvmoser forekommer på slik mark i MeAl på fastlandet (f. eks. i Snøheim-området på Dovrefjell) og MeArTu på Svalbard. Flere norske torvmoser har sin høydegrense på fastlandet i denne naturtypen, f.eks. stivtorvmose S. compactum, skartorvmose S. riparium, beitetorvmose S. teres, spriketorvmose S. squarrosum, grantorvmose S. girgensohnii, rosetorvmose S. warnstorfii og tvaretorvmose S. russowii. På Svalbard er spriketorvmose S. squarrosum, tundratorvmose S. tundrae og fjelltorvmose S. aongstroemii de vanligste torvmosene. I feltsjiktet inngår arter som stjernesildre Saxifraga stellaris, snømyrull Eriophorum scheuchzeri og fjellbunke Deschampsia alpina.

Kunnskapsnivået omkring torvmosers forekomst er dårlig.  Trolig forekommer torvmoser i to grunntyper, men med uklar avgrensing. Kalkfattig frostmark og intermediær frostmark. Men det er ikke skilt mellom disse to grunntypene.

 

Mosetundra

Mosetundra er en naturtype på Svalbard som er kjennetegnet av mosedominert vegetasjon som ligger direkte på et 20–40 cm dypt permafrostlag under moseoverflaten, og uten et fritt grunnvannsspeil i markoverflaten. Naturtypen finnes oftest i hellende terreng under bergrota på ovenforliggende berg/fjell og blir påvirket av både smeltevann og kildeframspring. Vanligvis blir den gjødslet av fugl og/eller rein.

 

De fleste torvmoseartene på Svalbard er funnet i variert hellende fukt-mosetundra, oftest i spredde puter eller svakt hvelvede matter.

To grunntyper av fukt-mosetundra på Svalbard er skilt ut, men er ikke alltid lett å holde adskilt:

• Kalkrik fukt-mosetundra: beitetorvmose S. teres, polartorvmose S. tundrae, spriketorvmose S. squarrosum, frosttorvmose S. olafii, polartorvmose S. arcticum, rosetorvmose S. warnstorfii
• Kalkfattig fukt-mosetundra: tundratorvmose S. tundrae, fjelltorvmose S. aongstroemii, grantorvmose S. girgensohnii, istorvmose S. concinnum

Snøleie

Snøleie omfatter vegetasjon på jorddekt fastmark i øvre NoBo, LaAl og MeAl og i de to sørarktiske sonene på fastlandet, og er karakterisert gjennom solid og langvarig snødekke og kort vekstsesong. Torvmoser forekommer nå og da i moderat kalkfattige snøleier på sommerfuktig mark (fuktmark), men sjelden i MeAl. Ofte har en vegetasjon som kombinerer snøleie- og kildeeffekt, og en får da gjerne innslag av noe mer næringskrevende torvmoser (se Kilde og kildemark). Torvmoseforekomster er her ikke utskilt i forhold til grunntype. Arter som forekommer vanlig, er stivtorvmose Sphagnum compactum, bjørnetorvmose S. lindbergii, dvergtorvmose S. tenellum, grantorvmose S. girgensohnii og tvaretorvmose S. russowii. Men også andre torvmoser kan nok inngå i snøleier.

Nakent berg

Naturtypen nakent berg omfatter områder med fast fjell/berg i dagen uten tydelig jordsmonn, med varierende innslag av lav, moser og eventuelt alger/sopp. Det er stor variasjon i fuktighetsforholdene, fra berg som stort sett blir fuktet av nedbørsvann/smeltevann til berg som på ulikt vis blir fuktet av overflatevann/rennende vann. Torvmoser forekommer på fuktberg av ulikt slag (ikke utskilt som egen naturtype i NiN; Halvorsen et al. 2009).

Blokkmark

Blokkmark er områder dekt av blokker og store steiner med sparsomt utviklet vegetasjonsdekke, med unntak av varierende innslag av lav og moser. I fjordnære blokkmarker i StOs med høy nedbør og/eller luftfuktighet på Vest- og Sørvestlandet forekommer det blokkmark der blanktorvmose Sphagnum subnitens ssp. subnitens, furutorvmose S. capillifolium og lyngtorvmose S. quinquefarium er vanlig, noen ganger sammen med purpurmose Pleurozia purpurea. Men kunnskapsgrunnlaget om forekomst av torvmoser på blokker og store steiner er svært mangelfullt. På blokkmark som grenser opp mot fossefall med fossesprutpåvirkning, kan en på næringsfattig og middels kalkrik berggrunn noen ganger også ha en velutviklet torvmoseflora med arter som klubbetorvmose S. angustifolium, grantorvmose S. girgensohnii, lyngtorvmose S. quinquefarium og tvaretorvmose S. russowii. Grunntyper er ikke skilt ut i bestemmelsesnøkkelen.

Ferskvannsbunn

Ferskvannsbunn (eufotisk organisk ferskvannsbunn) omfatter ofte gjørmete elve- og innsjøbunn av finkornet, organisk materiale med god lysinnstråling. Kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt, men torvmoser forekommer trolig innenfor to grunntyper, nemlig Eufotisk dybunn og Høljegjøl-bunn.