Engkransmose
Rhytidiadelphus squarrosus
Dette er mosen alle snakker om og som folk ikke vil ha i plena. Den vokser i tykke matter på plener, lite gjødslede enger, veikanter og annen menneskeskapt åpen, litt frisk mark. Den har stengelblad som dekker stengelen og er uregelmessig forgreina.
- Innhold
- Kjennetegn
- Økologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Engkransmose kan bli opp mot 15 cm lang, den vokser opprett i grønne til gulgrønne tette matter på marken i åpne habitat. Den er uregelmessig forgreina, bladene er utsperra og tilbakebøyd, i skuddspissen har de en stjerneform sett ovenfra. Skuddene kan ligne små piperensere. Stengelbladenes basis er oval, i øvre del smalner bladet hurtig i en lang spiss, stengelen dekkes av bladene. Bladnerven er kort og dobbel, og går halvveis opp i basaldelen av bladet. Bladkanten er fintanna eller uten tenner mot bladbasen. Hjørneceller er kortere og bredere enn øvrige celler i bladbasis. Celler i midtre del av bladet er avlange, 39–99 × 6–9,5 µm, tykkveggede og med porer. Særbu, sporofytter finnes av og til, sporer 16–21 µm.
Særlig kystkransmose kan likne ganske mye, men disse artene har noe ulik økologi, samt at kystkransmose er noe mer grønn i fargen og for det meste litt mer sped. Engkransmose har i tillegg tydelig avvikende basale hjørneceller noe som kystkransmose mangler.
Økologi
Engkransmose vokser i åpne gressdominerte habitat, som lite gjødslete slåttemarker, beitemarker og veikanter, den har en spesiell forkjærlighet for gressplener. Gressplener er særlig gunstige fordi konkurransen om lys fra gresset holdes i sjakk ved hyppig klipping, samtidig som klippingen gjør at mosen fragmenteres og spres utover plenen og finner nye vokseplasser.
Utbredelse
Engkransmose forekommer vanlig i hele landet, men blir uvanlig på fjellet. Den er også kjent fra Svalbard. Verdensutbredelsen for øvrig omfatter en stor del av den nordlige halvkule. Den er også innført flere steder på den sørlige halvkule.