Dvergtorvmose Sphagnum tenellum (Brid.) Brid.: Denne arten avviker i flere morfologiske trekk fra de øvrige artene i underslekta, og har tidligere ofte vært ført til en egen seksjon Mollusca (Daniels & Eddy 1990, Flatberg 2002). Men molekylærgenetiske undersøkelser viser at arten hører til i underslekt Cuspidata (Shaw 2000).

Sphagnum majus (Russ) C.E.O.Jensen: Denne allodiploide arten viser stor morfologisk variasjon, og det er her skilt ut to underarter som i typisk utforming lar seg skille fra hverandre gjennom flere morfologiske bygningstrekk (Flatberg 1987):

• lurvtorvmose S. majus subsp. majus
• gråtorvmose S. majus subsp. norvegicum Flatberg

Nå og da treffer en på de to morfologiske variantene i blandinger i felt, og de skiller seg da fra hverandre både i skudd-/ hodefarge, i bladform og i poreforhold i greinbladene. Men det forekommer også planter som er vanskelige å bestemme med sikkerhet til den ene eller andre underarten, og isoenzymatiske undersøkelser gjort på begrenset materiale skiller ikke de to morfene (Såstad et al. 2000). DNA-baserte, molekylærgenetiske studier er nødvendig for å klarlegge de taksonomiske relasjonene mellom de to variantene. Trolig er pisktorvmose S. annulatum en av foreldreartene (Såstad et al. 2000).Vasstorvmose/ grønntorvmose S. cuspidatum/S. viride kan ha vært innvolvert i artsdannelsen.

Vasstorvmose Sphagnum cuspidatum Hoffm. – grønntorvmose S. viride Flatberg: Disse to taksonene er nærstående og skiller seg morfologisk fra hverandre gjennom skudd-/hodefarge og karakterer knyttet til form og størrelse på greinblad og greinbladceller. De to morfologiske variantene er forholdsvis lette å holde adskilt når de nå og da opptrer i blanding i felt. Grønntorvmose har i tillegg en kystutbredelse som er knyttet til StOs/KlOs, er funnet bare på kalkfattig myr, og mangler på ombrogen myr (Flatberg 1988b). Resultater fra isoenzymatiske undersøkelser gjort på begrenset materiale, gir ikke støtte for å skille de to morfologiske variantene på artsnivå, men gir sprikende informasjon (Hanssen et al. 2000). Det er derfor nødvendig med mer omfattende molekyærgenetiske undersøkelser basert på bruk av DNA-markører for å klargjøre de taksonomiske forholdene.

Sphagnum recurvum-komplekset: Dette er en gruppe av nærstående arter/taksoner der artsinndelingen er usikker. Navngivingsarten S. recurvum P.Beauv. har sin hovedutbredelse i østlige Nord-Amerika, Mellom-Amerika og deler av Sør-Amerika, og den er i Europa bare funnet én gang på Azorene. I tillegg er det her skilt mellom fem norske arter. De seks artene kan deles inn i to hovedgrupper som skiller seg morfologisk på stengelbladform og sporefarge (Flatberg 1991b, 1992, Såstad & Flatberg 1994):