Ilder Mustela putorius Linnaeus, 1758

Ilder har langstrakt, slank og sylindrisk kroppsbygning. Føttene er ganske korte, halsen lang, hodet lite og de avrundede ørene små, men brede. Værhårene er lange og hengende, og øynene er små og mørkebrune. Den korte halen er pelskledd og litt buskete. Ilder røyter to ganger i året, vinterpelsen dannes i september-oktober og sommerpelsen i mai-juni. Vinterdekkhårene er hvit i kjernen, mens den ytre halvdelen er pigmentert. Den lyse bunnulla i vinterpelsen er så kraftig at den presser dekkhårene til å stå ganske mye ut. Det gjør at ilderens vinterpels ser mye lysere ut enn sommerpelsen og ungdyrpelsen. Om sommeren er bunnulla lærgul over det meste av kroppen, men mer gråaktig over skuldrene, framføttene, krysset, bakføttene og halen. Siden sommerdekkhårene er pigmentert nesten helt gjennom, fremstår dyrene som mørke på denne tida av året. Ilder karakteriseres også av grå og hvite ansiktstegninger. Normalt har ilder hvit kant på ørene, hvite kinnflekker og hvit hakeflekk med forlengelse fremover til snuten.

Ilderhanner er større enn hunner. Gjennomsnittsvekt basert på undersøkelser fra nordvest i Russland opererer med en vekt på 848 og 431 gram for henholdsvis hanner og hunner. I samme studie fant man at hanner i snitt er 52,5 cm lange, inkludert en hale på 13,7 cm. Hunner er 43,9 cm lange, inkludert en 11,5 cm lang hale.

I dag finnes ilder sørøst i Norge. Arten er videre utbredt i Sør-Sverige, Sør-Finland og i Sør- og Mellom-Europa til Ural. I Norge har vi begrenset kunnskap om ilderens leveområder, men i Europa lever ilderen i tilknytning til løvskog og blandingsskog. Sporadisk kan den også finnes i mer steppepregede landskap. Arten synes likevel å kunne klare seg i et bredt spekter av naturtyper. Den er også observert i bystrøk. Dette har trolig sammenheng med tilgangen på matavfall, i tillegg til at rotter og smågnagere gjerne er lett å få tak på her.

| JC Schou

| JC Schou | Biopix

• Ilder Mustela putorius Linnaeus, 1758
• 
• Lisens
• CC BY 3.0
• Opphav
• JC Schou
• Utgiver
• Biopix
• Last ned (2.3 MB)
• Rediger (Krever innlogging)

Ekskrementer fra mink og ilder er vanskelig å skille fra hverandre, begge lukter stramt og er like i form og størrelse. Ekskrementene er omlag 7 cm lange, og mindre enn en cm i diameter. Den snodde formen ender i en spiss. 

Ilder har to anale luktkjertler på størrelse med en ert. Disse er plassert ved basis av halen og har åpning mot området mellom analåpningen og kjønnsorganene. Luktsekretet har en fet, oljeaktig konsistens og en sterk, ubehagelig lukt. Det latinske navnet for ilder – putorius – kommer av putor som betyr vond lukt. Vanligvis skilles luktsekretet ut når dyret blir sint eller skremt, men det kan også utskilles for å markere territorier eller som signal til andre rovdyr. Ilder luktmarkerer også gjennom å urinere.

Undersøkelser fra Storbritannia har vist at gjennomsnittlig størrelse på hjemmeområdet til ilder er omkring 100 hektar. Hannene har imidlertid mye større områder enn hunnene, og dette varierer også med individenes sosiale status, årstid og næringstilgang.

Selv om ilder normalt er stille, besitter dyrene et relativt allsidig lydrepertoar med lokke- og varsellyder. Hørsel og lukt er de viktigste sanseorganene som benyttes under jakt. Den har forholdsvis godt nattesyn og er mer følsom ovenfor lysintensitet enn farger. Den kan imidlertid skille rødt fra blått og grønt. Forsøk har vist at ilder også har god hukommelse og stor læringskapasitet.

Næringen avhenger blant annet av årstid, leveområder og dyrets alder. Hovedføden består imidlertid av frosk, smågnagere, fugler og egg. Ilder kan drepe hoggorm og den spiser også padder, til tross for at de skiller ut et giftig sekret i huden. En del av disse hudsekretene kan likevel fjernes, ved at ilderen ruller padden rundt i terrenget. Paddehodet kastes opp, sannsynligvis på grunn av de store giftkjertlene. Ilder er kjent for å hamstre mat, og vinterforrådet består ofte av frosk som har blitt bedøvet gjennom et bitt nederst på kraniet. På denne måten kan ilder ha fersk føde i perioder der mattilgangen er knapp. Ilder dreper byttet sitt med nakkebitt. Dersom første bitt ikke er dødelig, knuses nakken med kinntennene og byttet ristes til nakken er brukket. Den spiser for øvrig nesten alltid hjerneinnholdet først.

Ilder er vanligvis kjønnsmoden i toårsalderen. Paringstidspunktet varierer innen utbredelsesområdet, og kan strekke seg fra slutten av mars til mai. Hannene blir mer aggressive ut over våren, noe som mest sannsynlig har sammenheng med forsvar av territoriet. Drektighetstiden er ca. 42 dager, og vill ilder føder vanligvis ett ungekull i året. Ungene blir født blinde og med lukkede ører. De veier om lag 10 gram og måler 5,5-7 cm ved fødselen. Etter tre uker begynner de å ta til seg annen næring enn morsmelk, og omtrent samtidig åpnes øynene. Allerede etter to til tre måneder når de voksen kroppsstørrelse og er uavhengig av mora. Kullet holder likevel sammen noe lengre.

Ilder kan bruke så å si hvilket som helst hulrom i passende størrelse som hi. Den kan grave hi selv ved hjelp av framføttene, men gjenbruker gjerne gamle kanin-, reve- eller grevlinghi. Hiet har ofte mer enn én inngang og alltid flere rom; minst ett soverom og ett matlagringsrom. Om vinteren søker dyrene gjerne ly i eller under uthus og andre passende bygninger.

Ilder ferdes ofte i grøftekanter og mange blir derfor drept i trafikken. Arten har få naturlige fiender utenom mennesket, men kan bli tatt av rødrev. Selv om ilder er totalfredet i Norge, skjer det at dyr ved uhell fanges i mår- og minkfeller. Ilder i fangenskap kan bli minst ti år gammel.

Bevanger K (2015). Ilder Musteala putorius Linnaeus, 1758. www.artsdatabanken.no/Pages/182518. Nedlastet <dag/måned/år>