7SN Naturlig bestandsreduksjon på tresatt areal

Naturlig bestandsreduksjon på tresatt areal (7SN), hvorav de viktigste enkeltvariablene sannsynligvis først og fremst er skogbrann (7SN–BR), insektangrep (7SN–IN), vindfelling (7SN–VI) og snøras (7SN–SN), resulterer i foryngelsesflekker med svært variabel utstrekning. Et eksempel på en stor, naturlig forstyrrelsesbegivenhet som satte spor i et stort område, er den store skogbrannen i Mykland (Froland, Aust-Agder) 9–14. juni 2008, som førte til at ca. 25 km2 skog til en verdi av 30 millioner kroner gikk tapt. Innenfor dette arealet finnes imidlertid mindre og større flekker (arealenheter) som ikke gikk med i skogbrannen.

Generelt har skogbrannfrekvensen avtatt sterkt gjennom det 20. århundret, som følge av bedret skogbrannberedskap (Mysterud & Bleken 1997, Mysterud et al. 1997). Skogbrann har mange viktige effekter på økosystemet [se oversikt hos Mysterud & Mysterud (1997)]. Skogbrannfrekvensen, og dermed, betydningen av brann som skogøkologisk faktor, varierer sterkt regionalt (se Ohlson et al. 2009).

Tallene fra 8. landstakst (2000–04) viser at mer eller mindre naturlige årsaker meget sjelden fører til avvikling av hele bestander (når nedre størrelsesgrense for bestand settes til 500 m2). Årsakene til naturlig bestandsreduksjon som er representert med enkeltvariabler som inngår i naturlig bestandsreduksjon på tresatt areal (7SN), fører langt oftere til at enkelttrær eller tregrupper mindre enn 500 m2 dør.

Håndfast dokumentasjon på omfanget av naturlig bestandsreduksjon på tresatt areal, basert på data fra Landsskogtakseringen, finnes for insektangrep og vindfelling.

Begrepet brannflate defineres i MiS (Anonym 2001–02) som arealer som ble utsatt for skogbrann for mindre enn 10 år siden. Økologisk sett er dette en upresis definisjon fordi forløp og hastighet på regenerering av bunnvegetasjon og tresjikt varierer med lokale miljøforhold (f.eks. Sirén 1955). Som en foreløpig løsning inntil grundigere analyser av skogutviklingen etter brann er foretatt med sikte på å finne en klarere definisjon, blir i NiN versjon 2.1 ‘brannflate’ definert som skogsmark med tydelige spor etter bestandsødeleggende skogbrann, som vises ved forekomst av naken mark med pionérarter, brannspor på overlevende trær, rikelig forekomst av pionértreslag og regenerert skog som ennå ikke har nådd suksesjonsstadiene eldre produksjonsskog (7SD–NS∙4) eller naturskogens optimalfase (7SD–NU–OF).

Insektangrep forårsaker sjelden avvikling av hele skogbestand, men er ikke uvanlig som en «skadefaktor» som kan påvirke en betydelig andel av trærne i et bestand. Dette blir i Landsskogtakseringen registrert som skade forårsaket av insekter og angitt i % av stående volum. Tabellen over viser at andelen av det produktive skogarealet som utsettes for insektangrep som skader minst 5 % av stående volum i løpet av en femårsperiode er 1,86 %. Gitt at volumet av insektskadd trevirke er 75 % av stående volum når skadeomfanget er angitt til > 50 %, 35 % når omfanget er angitt til 20–50 % og 12,5 % når det er angitt til 5–20 %, gikk anslagsvis 0,37 % av det stående volumet i norsk produktiv skog tapt som følge av insektangrep i løpet av femårsperioden. Dette er et relativt lavt tall. Andelen av stående volum som blir skadd av insekter er mye høyere på lav bonitet enn på midlere og høy bonitet. Mens 0,75 % av stående volum i produktiv skog på lav bonitet gitt tapt som følge av insektangrep, var tilsvarende tall for midlere og høy bonitet henholdsvis 0,14 % og 0,09 %.

Vindfelling er bare registrert som årsak til omfattende skade på 2 flater i 8. landstakst. Langt oftere enn vindforårsaket avvikling av hele bestander, forekommer imidlertid vindfelling som en «skadefaktor» som kan påvirke en andel av trærne i et bestand. Tabellen viser at andelen av det produktive skogarealet som utsettes for vindfelling av minst 5 % av stående volum i løpet av en femårsperiode er 1,16 %. Gitt at volumet av vindfelt trevirke er 75 % av stående volum når skadeomfanget er angitt til > 50 %, 35 % når omfanget er angitt til 20–50 % og 12,5 % når det er angitt til 5–20 %, gikk anslagsvis 0,21 % av det stående volumet i norsk produktiv skog tapt som følge av vindfelling i løpet av femårsperioden. Dette er et lavt tall. Andelen av stående volum som blir vindfelt, øker med økende bonitet.

Det foreligger ingen registreringer verken av beverfelling, snørasfelling eller soppangrep fra 8. landstakst der disse kategoriene ikke blir registrert som egne avvirkingskategorier, men inngår i «ikke styrt avvirking (annet)». Dette indikerer imidlertid at omfanget av disse faktorene sannsynligvis er enda mindre enn omfanget av skogbrann, insektangrep og vindfelling (TR–6).

Det er ønskelig med mer kunnskap om hyppigheten av skogbestandsavgang og -reduksjon som følge av naturlige årsaker som forekommer så sjelden at Landsskogtakseringen ikke fanger dem opp.

Liksom i Landsskogtakseringen, skal (i prinsippet) andel av stående kubikkmasse ved tidspunktet for bestandsavgang, legges til grunn for trinnangivelse for alle enkeltvariabler som angis på A-måleskala.  For drøfting av hvordan dette kan gjøres i praksis, se beskrivelsen av Skog-bruk (7SB)