6KE Kystvannsseksjoner
Gradienten beskriver variasjonen i kystvannet mellom vest og øst for Lindesnes, hhv. langs åpen kystlinjen og Skagerrak.
Kystvannet langs norskekysten og i fjordene framviser betydelig variasjon, fra sør til nord relatert til overflatetemperatur, lysinnstråling og daglengde og, i Sør-Norge, også fra vest (f.eks. Nordsjøen) til øst (Skagerrak) relatert til temperaturamplitude, salinitet og tidevannsamplitude. Denne variasjonen fra vest til øst, som blir beskrevet som den regionale miljøgradienten kystvannsseksjoner (6KE), gir seg utslag i utbredelsesmønstre for en rekke organismegrupper, blant andre fisk, makroalger, planktoniske alger og evertebratfaunaen. Artsrikdommen avtar fra Nordsjøen inn i Skagerrak. Betegnelsen «kystvannseksjoner» er valgt fordi det geografiske mønsteret (variasjon fra vest mot øst) og temperaturamplitude som en viktig komponent i den komplekse miljøgradienten er fellestrekk med den regionale miljøgradienten bioklimatiske seksjoner (6SE) som forklarer variasjon i landsystemer.
– Grensa mellom de to trinnene trekkes ved Lindesnes (Vest-Agder), omkring midt i den delen av den sør-norske kystlinja som karakteriseres ved særlig stor utskifting av arter (Brattegard & Holthe 2001) og som strekker seg fra Lista (Farsund, Vest-Agder) til Egersund (Rogaland).
– De to trinnene skiller seg i en rekke egenskaper
- Salinitet: Kystvannets saltholdighet varierer gjennom året og med avstand fra land, men er gjennomgående lavere i Skagerrak under tilsvarende forhold (avstand fra land, dyp, ferskvannstilførsel) enn ellers langs kysten (som her er betegnet «åpen kystlinje» fordi kystlinja ligger åpen for periodevis sterk, direkte innflytelse av atlantisk havvann. Danielssen et al. (1996) beskriver variasjonen i salinitet i Skagerrak (langs ei linje fra Torungen utenfor Arendal til Hirtshals på den danske nordvestkysten). Typiske salinitetsverdier i overflatevannet på steder uten lokal ferskvannsinnflytelse varierer fra omkring 34 ‰ i åpne farvann (dvs. ikke utenfor fjorder), via 31–32 ‰ midt i Skagerrak, 16–21 ‰ i Kattegat, ca. 8 ‰ lengst sør i Østersjøen ved Bornholm, 6 % ved Åland ved inngangen til Bottenhavet og nær 0 lengst inne i Bottenviken. Den regionale komplekse miljøgradienten kystvannsseksjoner (6KE) fortsetter altså innover i Østersjøen ender i Bottenviken.
- Temperaturamplituden: Temperaturamplituden i overflatevannet følger samme mønster som saliniteten; sommertemperaturen er høyere og vintertemperaturen lavere (pga. sannsynligheten for at havet fryser til med is om vinteren økende) fra den åpne kystlinja mot øst.
- Tidevannsforskjellen (astronomisk middel tidevannsforskjell; se NiN[1]AR3) er liten i Skagerrak (30 cm) og enda mindre i Østersjøen, nær null ved Lista, men øker raskt nordover langs norskekysten til 1 m ved Marstein fyr (Austevoll, Hordaland) og blir enda større nordover.
- Mangfoldet av saltvannstilknyttete arter er lavere i Skagerrak enn i Nordsjøen og avtar videre inn i Østersjøen og mot nord i Bottenviken, samtidig som innslaget av saltvannstolererende arter med hovedtilhold i ferskvann øker. Det totale artsmangfoldet avtar også langs gradienten.
- En rekke artsgrupper viser markert endring i artssammensetning i området mellom Lista og Egersund, bl.a. makroalger og evertebratgrupper (Brattegard & Holthe 2001, Moy et al. 2003).
Kunnskapsbehov
– Det er behov for en objektivisert analyse av utbredelsesmønstre for ulike organismegrupper langs norskekysten, for eksempel en ordinasjonsanalyse der geografisk posisjon og målbare miljøvariabler brukes til å tolke artssammensetningsgradientene.
– Det er behov for en analyse av regional miljøvariasjon i kystvannegenskaper (overflatevann) etter mønster av «PCA-Norge» (Bakkestuen et al. 2008), basert på flere egenskaper enn de som er inkludert i Ramos et al. (2012). I en slik analyse må også amplituden for årstidsvariasjon trekkes inn.
Kommentarer, tilleggsinformasjon og referanser
– Skagerrak som geografisk område avgrenses mot vest av linja mellom Lindesnes (Vest-Agder) og Hanstholm på Danmarks nordvestkyst og mot øst av linja mellom Skagen (nordligste punkt på det danske fastlandet) og Paternosterskjær utenfor Tjörn i Bohuslän.
– Fyldig beskrivelse av arters utbredelse, med vekt på forskjeller mellom Skagerrak og Nordsjøen, finnes hos Brattegard & Holthe (2001).
– En numerisk analyse av fysiografiske egenskaper [salinitet, overflatetemperatur, tidevannsamplitude, bølgeeksponering uttrykt som månedlig gjennomsnittsbølgehøyde og innstråling uttrykt som PAR (photosynthetically active radiation)] utført av Ramos et al. (2012) indikerer at det også kan være grunnlag for å trekke en trinngrense i østre del av Skagerrak mellom Færder fyr (Tjøme, Vestfold) og Hirtshals på den danske nordkysten). Ei slik grense må støttes av variasjon i artssammensetningen for eventuelt å tas i betraktning.