Ulv Canis lupus Linnaeus, 1758

Ulv ser litt ut som en stor jämthund eller grønlandshund. Pelsen er tykk, med dekkhår som beskytter mot både vann og skitt. Den tette, grå bunnulla er både vannavstøtende og sterkt isolerende. Fargen på dekkhårene varierer mye mellom ulike ulvebestander, og det er også betydelig forskjell på sommerpels og vinterpels. De skandinaviske ulvene har overveiende grå vinterpels, mens sommerpelsen har mer innslag av gult og rødbrunt. Arten følger dessuten Bergmanns regel, som sier at kroppsstørrelsen øker dess lengre nord man kommer, noe som er energibesparende. De største ulvene kan ha en skulderhøyde på bortimot en meter, og fra Russland, Alaska og Canada er det rapportert om kjempeulver på over 80 kilo. Så store ulver er imidlertid sjeldent også i nord. Gjennomsnittsvekta på europeiske ulver er 40 kilo for hunndyr og 50 kilo for hanndyr. Kroppslengden på de største dyra kan være om lag en og en halv meter, i tillegg kommer halen som er ca. 50 cm.

Ulv har en holarktisk utbredelse, dvs. at den finnes i Fennoskandia, og i taiga- og tundraområder i hele Palearktis og Nord-Amerika, med andre ord på hele den nordlige halvkule nord for ca. 20 grader N. Jakt har imidlertid gjort at arten er langt mindre utbredt i dag enn tidligere. Arten er svært tilpasningsdyktig, og sør og øst i Europa bruker den også tett befolkede og urbane strøk som leveområder. 

Ulveflokken

Ulv lever vanligvis i større eller mindre flokker. Enkelte ulver lever alene, men dette er stort sett eldre individer som er støtt ut av flokken eller yngre på jakt etter make og ledig territorium. Ulveflokkens størrelse er først og fremst styrt av leveområdets kvalitet og ressurstilgang, men også av enkeltindividers personlighet. I gjennomsnitt består en ulveflokk av ca. åtte individer. Noen flokker har færre individer, andre flere – i noen tilfeller over tjue. Det reproduserende paret er vanligvis monogame, men det forkommer unntak fra dette.

Mange har en oppfatning av at ulveflokken har en stram, hierarkisk oppbygning med ett dominant alfapar, en del individer i midtsjiktet og noen nederst på rangstigen. Dette er imidlertid en sterk overforenkling, som for en stor del bygger på studier av ulv i fangenskap. Flokkmønsteret som dannes her er utypisk, siden kjønnsmodne individer ikke kan utvandre. Resultatet er at aggressive konfrontasjoner forekommer hyppig. I naturen vil flokken vanligvis være annerledes oppbygd, og regulert av faktorer som mattilgang og bestandstetthet av ulv. I Skandinavia blir vanligvis ungdyrene hos foreldrene til de er ett år. Unge ulver er svært hengivne og trofaste ovenfor foreldrene, og hjelper med å passe på årets valper. Så vidt man vet, forsøker aldri mellomrangerte individer å utfordre lederrollen til foreldrene. Unge ulver – det vil si dyr opp til fire år – vil i stedet forlate familien for å leite etter make og forsøke å etablere egen flokk. Denne utvandringen skjer vanligvis vår eller høst, og har sannsynligvis nær sammenheng med kjønnsmodning. Ulver kan forflytte seg svært langt på kort tid, og radiomerkede ulver i Skandinavia har gått over hundre mil i luftlinje.

Territorium

Ulver er territorielle dyr, og gjennomsnittsstørrelsen på et skandinavisk ulveterritorium er 1056 km², med en variasjon fra 484 km² til 1849 km². Dyrene bruker imidlertid halvparten av tiden i et kjerneterritorium, som er langt mindre. Ulv jakter dessuten lite i yttergrensen av territoriet for å unngå alvorlige konfrontasjoner med naboflokker. Territoriegrensene er heller ikke absolutte, og de ytre delene kan betraktes som en buffersone som bidrar til å hindre alvorlige konfrontasjoner. Størrelsen på territoriet styres for en stor del av byttetilgangen. Det er likevel ikke sannsynlig at ressurstilgangen er bakgrunnene for at ulveterritoriene i Skandinavia er betydelig større enn for eksempel i Nord-Amerika. Årsaken er heller at tettheten av ulv i Skandinavia er generelt lav, slik at dyrene kan ferdes fritt over større områder uten fare for å bli angrepet av ulver fra naboterritoriet.

Lyd

Ulv kommuniserer utstrakt med både lyd, lukt og kroppsspråk. Ulvehyl er utvilsomt den viktigste metoden for å markere territoriet og signalisere til naboflokker at de skal holde seg unna. Hylene kan høres på godt over ti kilometers hold, siden de ligger i frekvensområdet 150–780 Hz og gjerne varer i mer enn ti sekunder. Ulvene varierer dessuten toneleie og frekvens i hylene, slik at det blir vanskelig for naboflokkene å avgjøre hvor mange individer de står ovenfor. Ulv bruker også hyling for å holde kontakt med enkeltindivider i uoversiktlig skogsterreng og for å samle flokken på et bestemt sted. Ulv kan også bjeffe, men gjør det på en mer lavmælt måte enn hunden. I første rekke bjeffer ulv når den blir skremt eller opphisset, for eksempel når den møter fremmede individer eller mennesker. Valper bjeffer mer enn voksne, først og fremst for å påkalle oppmerksomhet. De kan dessuten både pipe, knurre og flekke tenner.

Lukt

Luktmarkering brukes til alt fra markering av territoriegrenser til nedlagte byttedyr. Det er særlig alfaparet som markerer med urin – spesielt hannen. Avføring brukes også, men da som en mer visuell markering. Ulven har i tillegg flere luktkjertler rundt om på kroppen, blant annet ved haleroten, kjønnsorganene og mellom tærne. Luktstoffene herfra er individspesifikke, og de dominante individene gnir kroppen mot mellomrangerte dyr for å markere at de er del av flokken.

Kroppsspråk

Ulv bruker kroppsspråk i utstrakt grad, og dette likner sterkt kroppsspråket hos hunder. En leken ulv kan for eksempel vifte med halen, bøye seg framover og berøre bakken med kroppen eller danse rundt med tungen ute av kjeften. Redsel kan på sin side vises ved at ulven legger ørene og tar halen mellom beina. Underkastelse signaliseres gjennom å senke kroppen og eventuelt legge seg på rygg slik at sårbare områder som strupe og buk eksponeres. Det dominante individet står da med ørene rett opp og stive føtter og hale. Sinne vises også som hos hunder, med stive ører, strittende pelshår og flekking av tenner.

Selv om ulv er spesialist på å jakte hjortevilt, spiser den i utgangspunktet alt den kommer over, fra smågnagere til åtsler og elg. Bever og fet høstgrevling kan i perioder være en viktig del av næringen. Næringsvalget hos ulv er preget av læring og hvilke byttedyr som til enhver tid er tilgjengelig. Tilgjengelighet og tetthet av byttedyr er viktig for antall ulv som kan leve innenfor et bestemt område. I Skandinavia er elg og rådyr de viktigste byttedyrene, mens hjort, rådyr, muflon (europeisk villsau) og villsvin er viktigst i Sør-Europa. En sulten ulv kan konsumere utrolige mengder kjøtt – kanskje så mye som 15 kilo på en gang. Et normalt måltid er imidlertid på tre til fem kilo, avhengig av dyrets kroppsstørrelse. Etter et solid måltid drikker ulven flere liter vann for å hindre urinsyreforgiftning.

Jaktstrategien avhenger av størrelse på ulveflokken, hvilke byttedyr som er tilgjengelige samt terrengforholdene. Luktesansen er sentral for å følge byttedyrenes spor, men vanligvis vil ikke ulven forfølge byttet veldig langt dersom det flykter. Tispene er stort sett mer motivert til å forfølge et byttedyr enn hannene. Men ettersom hannene er størst er det de som lettest kan få tak i et bytte. Ulvens strategi går ofte ut på å jakte på de individene som er lettest å ta. Dette er typisk ungdyr, drektige hunner og dyr som er syke, svake eller skadde. Ulver jakter ofte i flokk, men det finnes mange eksempler på at de også jakter hver for seg. Store byttedyr blir vanligvis angrepet bakfra. Her vil ulven forsøke å rive i stykker huden på sårbare steder i buken, slik at det utløses massive blødninger. Mindre byttedyr drepes effektivt med strupe eller nakkebitt. En ulv må drepe mellom sju og tretten elger i året for å få nok mat. Ulver som kommer over en saueflokk kan bli overskuddsdrepere. Dette kan skje også med naturlige byttedyr, dersom for eksempel snøforholdene gjør at det er vanskelig å flykte.

Ulv er et stort og effektivt rovdyr, som spiller en avgjørende rolle for dynamikken i de nordlige økosystemene. Adferdsmønster hos rein, bison, moskus, elg og en rekke andre hjorteviltarter reflekterer også en evolusjonær tilpasning til ulv. De skandinaviske økosystemene har i praksis vært uten ulv i 100 år, og har utviklet seg helt annerledes enn de ville ha gjort med ulv til stede. 

Et ulvehi graves helst ut i en tørr jord- eller grusbakke. I Skandinavia ligger hiene gjerne i ulendt terreng og mange er gravd ut under store steinblokker. I noen tilfeller tar også ulven i bruk hi opprinnelig etablert av rødrev eller grevling. Steinur eller naturlige grottesystemer tas også i bruk. Hiene legges ofte til et høydedrag, men aldri langt fra vann. Gode hiplasser brukes i mange generasjoner og blir etter hvert et omfattende kompleks av dype ganger og tunneler.

Ulv blir kjønnsmoden når den er rundt to år og kan formere seg i minst elleve år. I kjønnsmoden alder vil mange forlate flokken for å etablere parforhold og eget territorium. Paringstida er fra januar til april, og ulvene i nord parer seg seinere enn de i sør. Tispene i den svensk-norske ulvestammen har normalt løpetid i februar-mars. I en ulveflokk er det som oftest bare ett valpekull, siden det vanligvis bare er den dominante hunnen som parer seg. Tispa er mottakelig for paring bare noen få dager. I forkant av dette blir de dominante individene svært hengivne mot hverandre, i påvente av at hunnen skal bli klar. Tispa går drektig i 60–63 dager, og i Sør-Norge fødes ungene i begynnelsen av mai. I snitt er det fire til seks valper i hvert kull, men det kan også komme tre ganger så mange. Størrelsen på kullet avgjøres av tispas kondisjon. Valpene er både blinde, døve og veier ca. en halv kilo når de er født. Øynene åpnes etter et par uker, mens hørselen først begynner å fungere etter om lag tre uker. Mora er sammen med ungene i hiet de første tre ukene, og hannen og andre flokkmedlemmer kommer med mat til henne der. Etter tre uker begynner valpene å få melketenner og etter ti uker er de fullt avvent. Etter fire til fem uker begynner de å utforske området rundt hiet, og den videre utviklingen skjer raskt. Når de voksne ulvene jakter, vil vanligvis noen i flokken bli igjen og holde valpene under oppsikt. Dette avhenger imidlertid av flokkens størrelse og sammensetning. Det er først når ungdyrene er omtrent ni måneder gamle at de blir med på jakt.

Bortimot halvparten av alle ulvevalper dør i løpet av det første leveåret, og årsaken er først og fremst matmangel. I tillegg kan både valper og voksne dø av en rekke sykdommer. I enkelte områder er ulv det dominerende vertsdyret for rabies. Ulv som er smittet av denne sykdommen blir svært aggressive, og i mange tilfeller der mennesker har blitt angrepet av ulv har rabies vært inne i bildet. Arten har også vært utsatt for det smittsomme parvoviruset, som særlig rammer valper og unge individer. En lang rekke parasitter kan også bidra til at enkeltindivider stryker med. Syke individer forlater som regel flokken og utgjør slik sett ingen smittefare. Det er derfor usikkert hvorvidt sykdommer og parasitter bidrar til å regulere ulvebestanden. Flere ulver skutt i Norge og Sverige har imidlertid hatt skabb, noe som utvilsomt er en faktor som bidrar negativt til bestandsutviklingen. Noen ulver dør også som følge av kamper og rivalisering mellom enkeltindivider og flokker. 

Bevanger K. Ulv Canis lupus Linnaeus, 1758. www.artsdatabanken.no/Pages/180935. Nedlastet <dag/måned/år>