Ulveflokken

Ulv lever vanligvis i større eller mindre flokker. Enkelte ulver lever alene, men dette er stort sett eldre individer som er støtt ut av flokken eller yngre på jakt etter make og ledig territorium. Ulveflokkens størrelse er først og fremst styrt av leveområdets kvalitet og ressurstilgang, men også av enkeltindividers personlighet. I gjennomsnitt består en ulveflokk av ca. åtte individer. Noen flokker har færre individer, andre flere – i noen tilfeller over tjue. Det reproduserende paret er vanligvis monogame, men det forkommer unntak fra dette.

Mange har en oppfatning av at ulveflokken har en stram, hierarkisk oppbygning med ett dominant alfapar, en del individer i midtsjiktet og noen nederst på rangstigen. Dette er imidlertid en sterk overforenkling, som for en stor del bygger på studier av ulv i fangenskap. Flokkmønsteret som dannes her er utypisk, siden kjønnsmodne individer ikke kan utvandre. Resultatet er at aggressive konfrontasjoner forekommer hyppig. I naturen vil flokken vanligvis være annerledes oppbygd, og regulert av faktorer som mattilgang og bestandstetthet av ulv. I Skandinavia blir vanligvis ungdyrene hos foreldrene til de er ett år. Unge ulver er svært hengivne og trofaste ovenfor foreldrene, og hjelper med å passe på årets valper. Så vidt man vet, forsøker aldri mellomrangerte individer å utfordre lederrollen til foreldrene. Unge ulver – det vil si dyr opp til fire år – vil i stedet forlate familien for å leite etter make og forsøke å etablere egen flokk. Denne utvandringen skjer vanligvis vår eller høst, og har sannsynligvis nær sammenheng med kjønnsmodning. Ulver kan forflytte seg svært langt på kort tid, og radiomerkede ulver i Skandinavia har gått over hundre mil i luftlinje.

Territorium

Ulver er territorielle dyr, og gjennomsnittsstørrelsen på et skandinavisk ulveterritorium er 1056 km², med en variasjon fra 484 km² til 1849 km². Dyrene bruker imidlertid halvparten av tiden i et kjerneterritorium, som er langt mindre. Ulv jakter dessuten lite i yttergrensen av territoriet for å unngå alvorlige konfrontasjoner med naboflokker. Territoriegrensene er heller ikke absolutte, og de ytre delene kan betraktes som en buffersone som bidrar til å hindre alvorlige konfrontasjoner. Størrelsen på territoriet styres for en stor del av byttetilgangen. Det er likevel ikke sannsynlig at ressurstilgangen er bakgrunnene for at ulveterritoriene i Skandinavia er betydelig større enn for eksempel i Nord-Amerika. Årsaken er heller at tettheten av ulv i Skandinavia er generelt lav, slik at dyrene kan ferdes fritt over større områder uten fare for å bli angrepet av ulver fra naboterritoriet.

Lyd

Ulv kommuniserer utstrakt med både lyd, lukt og kroppsspråk. Ulvehyl er utvilsomt den viktigste metoden for å markere territoriet og signalisere til naboflokker at de skal holde seg unna. Hylene kan høres på godt over ti kilometers hold, siden de ligger i frekvensområdet 150–780 Hz og gjerne varer i mer enn ti sekunder. Ulvene varierer dessuten toneleie og frekvens i hylene, slik at det blir vanskelig for naboflokkene å avgjøre hvor mange individer de står ovenfor. Ulv bruker også hyling for å holde kontakt med enkeltindivider i uoversiktlig skogsterreng og for å samle flokken på et bestemt sted. Ulv kan også bjeffe, men gjør det på en mer lavmælt måte enn hunden. I første rekke bjeffer ulv når den blir skremt eller opphisset, for eksempel når den møter fremmede individer eller mennesker. Valper bjeffer mer enn voksne, først og fremst for å påkalle oppmerksomhet. De kan dessuten både pipe, knurre og flekke tenner.

Lukt

Luktmarkering brukes til alt fra markering av territoriegrenser til nedlagte byttedyr. Det er særlig alfaparet som markerer med urin – spesielt hannen. Avføring brukes også, men da som en mer visuell markering. Ulven har i tillegg flere luktkjertler rundt om på kroppen, blant annet ved haleroten, kjønnsorganene og mellom tærne. Luktstoffene herfra er individspesifikke, og de dominante individene gnir kroppen mot mellomrangerte dyr for å markere at de er del av flokken.

Kroppsspråk

Ulv bruker kroppsspråk i utstrakt grad, og dette likner sterkt kroppsspråket hos hunder. En leken ulv kan for eksempel vifte med halen, bøye seg framover og berøre bakken med kroppen eller danse rundt med tungen ute av kjeften. Redsel kan på sin side vises ved at ulven legger ørene og tar halen mellom beina. Underkastelse signaliseres gjennom å senke kroppen og eventuelt legge seg på rygg slik at sårbare områder som strupe og buk eksponeres. Det dominante individet står da med ørene rett opp og stive føtter og hale. Sinne vises også som hos hunder, med stive ører, strittende pelshår og flekking av tenner.