Levevis

Opphav
Jan Ove Gjershaug
Utgiver
Norsk institutt for naturforskning
Lisens
CC BY 4.0 Creative Commons Attribution

På samme vis som hunder bruker ulver kroppsspråket til å kommunisere. En leken ulv kan for eksempel vifte med halen, bøye seg framover og berøre bakken med kroppen eller danse rundt med tungen ute av kjeften. Underkastelse signaliseres gjennom å senke kroppen og eventuelt legge seg på rygg slik at sårbare områder som strupe og buk eksponeres. Bildet er tatt av ulv i fangenskap. 

Ulv lever vanligvis i større eller mindre flokker. Enkelte ulver lever alene, men dette er stort sett eldre individer som er støtt ut av flokken eller yngre på jakt etter make og ledig territorium. Ulveflokkens størrelse er først og fremst styrt av leveområdets kvalitet og ressurstilgang, men også av enkeltindividers personlighet. I gjennomsnitt består en ulveflokk av ca. åtte individ. Noen flokker har færre individer, andre flere – i noen tilfeller over tjue. Det reproduserende paret er vanligvis monogame, men det forkommer unntak fra dette.

Mange har en oppfatning av at ulveflokken har en stram, hierarkisk oppbygning med ett dominant alfapar, en del individ i midtsjiktet og noen nederst på rangstigen. Dette er imidlertid en sterk overforenkling, som for en stor del bygger på studier av ulv i fangenskap. Flokkmønsteret som dannes her er utypisk, siden kjønnsmodne individ ikke kan utvandre. Resultatet er at aggressive konfrontasjoner forekommer hyppig. I naturen vil flokken vanligvis være annerledes oppbygd, og regulert av faktorer som mattilgang og bestandstetthet av ulv. I Skandinavia blir vanligvis ungdyrene hos foreldrene til de er ett år. Unge ulver er svært hengivne og trofaste ovenfor foreldrene, og hjelper med å passe på årets valper. Så vidt man vet forsøker aldri mellomrangerte individ å utfordre lederrollen til foreldrene. Unge ulver – det vil si dyr opp til fire år – vil i stedet forlate familien for å leite etter make og forsøke å etablere egen flokk. Denne utvandringen skjer vanligvis vår eller høst, og har sannsynligvis nær sammenheng med kjønnsmodning. Ulver kan forflytte seg svært langt på kort tid, og radiomerkede ulver i Skandinavia har gått over hundre mil i luftlinje.

Ulver er territorielle dyr, og gjennomsnittsstørrelsen på et skandinavisk ulveterritorium er 1056 km², med en variasjon fra 484 km² til 1849 km². Dyrene bruker imidlertid halvparten av tiden i et kjerneterritorium, som er langt mindre. Ulv jakter dessuten lite i yttergrensen av territoriet for å unngå alvorlige konfrontasjoner med naboflokker. Territoriegrensene er heller ikke absolutte, og de ytre delene kan betraktes som en buffersone som bidrar til å hindre alvorlige konfrontasjoner. Størrelsen på territoriet styres for en stor del av byttetilgangen. Det er likevel ikke sannsynlig at ressurstilgangen er bakgrunnene for at ulveterritoriene i Skandinavia er betydelig større enn for eksempel i Nord-Amerika.  Årsaken er heller at tettheten av ulv i Skandinavia er generelt lav, slik at dyrene kan ferdes fritt over større områder uten fare for å bli angrepet av ulver fra naboterritoriet.

Ulv kommuniserer utstrakt med både lyd, lukt og kroppsspråk. Ulvehyl er utvilsomt den viktigste metoden for å markere territoriet og signalisere til naboflokker at de skal holde seg unna. Hylene kan høres på godt over ti kilometers hold, siden de ligger i frekvensområdet 150-780 Hz og gjerne varer i mer enn ti sekunder.  Ulvene varierer dessuten toneleie og frekvens i hylene, slik at det blir vanskelig for naboflokkene å avgjøre hvor mange individ de står ovenfor. Ulv bruker også hyling for å holde kontakt med enkeltindivider i uoversiktlig skogsterreng og for å samle flokken på et bestemt sted. Ulv kan også bjeffe, men gjør det på en mer lavmælt måte enn hunden. I første rekke bjeffer ulv når den blir skremt eller opphisset, for eksempel når den møter fremmede individer eller mennesker. Valper bjeffer mer enn voksne, først og fremst for å påkalle oppmerksomhet. De kan dessuten både pipe, knurre og flekke tenner.

Luktmarkering brukes til alt fra markering av territoriegrenser til nedlagte byttedyr. Det er særlig alfaparet som markerer med urin – spesielt hannen. Avføring brukes også, men da som en mer visuell markering. Ulven har i tillegg flere luktkjertler rundt om på kroppen, blant annet ved haleroten, kjønnsorganene og mellom tærne. Luktstoffene herfra er individspesifikke, og de dominante individene gnir kroppen mot mellomrangerte dyr for å markere at de er del av flokken.

Ulv bruker kroppsspråk i utstrakt grad, og dette likner sterkt kroppsspråket hos hunder. En leken ulv kan for eksempel vifte med halen, bøye seg framover og berøre bakken med kroppen eller danse rundt med tungen ute av kjeften. Redsel kan på sin side vises ved at ulven legger ørene og tar halen mellom beina. Underkastelse signaliseres gjennom å senke kroppen og eventuelt legge seg på rygg slik at sårbare områder som strupe og buk eksponeres. Det dominante individet står da med ørene rett opp og stive føtter og hale. Sinne vises også som hos hunder, med stive ører, strittende pelshår og flekking av tenner.

Selv om ulv er spesialist på å jakte hjortevilt, spiser den i utgangspunktet alt den kommer over, fra smågnagere til åtsler og elg. Bever og fet høstgrevling kan i perioder være en viktig del av næringen. Næringsvalget hos ulv er preget av læring og hvilke byttedyr som til enhver tid er tilgjengelig. Tilgjengelighet og tetthet av byttedyr er viktig for antall ulv som kan leve innenfor et bestemt område. I Skandinavia er elg og rådyr de viktigste byttedyrene, mens hjort, rådyr, muflon (europeisk villsau) og villsvin er viktigst i Sør-Europa. En sulten ulv kan konsumere utrolige mengder kjøtt – kanskje så mye som 15 kilo på en gang. Et normalt måltid er imidlertid på tre til fem kilo, avhengig av dyrets kroppsstørrelse. Etter et solid måltid drikker ulven flere liter vann for å hindre urinsyreforgiftning.

Jaktstrategien avhenger av størrelse på ulveflokken, hvilke byttedyr som er tilgjengelige samt terrengforholdene. Luktesansen er sentral for å følge byttedyrenes spor, men vanligvis vil ikke ulven forfølge byttet veldig langt dersom det flykter. Tispene er stort sett mer motivert til å forfølge et byttedyr enn hannene. Men ettersom hannene er størst er det de som lettest kan få tak i et bytte. Ulvens strategi går ofte ut på å jakte på de individene som er lettest å ta. Dette er typisk ungdyr, drektige hunner og dyr som er syke, svake eller skadde. Ulver jakter ofte i flokk, men det finnes mange eksempler på at de også jakter hver for seg. Store byttedyr blir vanligvis angrepet bakfra. Her vil ulven forsøke å rive i stykker huden på sårbare steder i buken, slik at det utløses massive blødninger. Mindre byttedyr drepes effektivt med strupe eller nakkebitt. En ulv må drepe mellom sju og tretten elger i året for å få nok mat. Ulver som kommer over en saueflokk kan bli overskuddsdrepere. Dette kan skje også med naturlige byttedyr, dersom for eksempel snøforholdene gjør at det er vanskelig å flykte.

Ulv er et stort og effektivt rovdyr, som spiller en avgjørende rolle for dynamikken i de nordlige økosystemene. Adferdsmønster hos rein, bison, moskus, elg og en rekke andre hjorteviltarter reflekterer også en evolusjonær tilpasning til ulv. De skandinaviske økosystemene har i praksis vært uten ulv i 100 år, og har utviklet seg helt annerledes enn de ville ha gjort med ulv til stede.