Tilførsel av store mengder sur nedbør til naturen over lang tid forårsaker endringer i artssammensetningen som er helt parallell med variasjonen [i rommet på fin (lokal) skala] langs den lokale basisøkoklinen kalkinnhold (KA). Variasjon langs forsuringstilstand (SU)  [og kalkinnhold (KA)] kommer til uttrykk ved at arter med høyere krav til mineralnæring og/eller som skyr sure levesteder avtar i mengde, mens arter som er mer tolerante overfor sure og næringsfattige forhold øker i mengde eller opprettholder sin mengde. Samme mekanisme ligger til grunn for menneskeskapte og naturlige forsuringsprosesser. Et eksempel på en naturlig forsuringsprosess er dannelsen av podsolprofil i grandominert fastmarksskogsmark [se Romell (1935) og Artikkel 27]. Det øverste sjiktet i et podsolprofil er et surt råhumuslag. Råhumuslaget er resultatet av en lang og kontinuerlig prosess der jorda tilføres barstrø som, når det blir ’skylt’ med nedbørvann, avgir H⁺-ioner som på sin veg med vannstrømmen nedover gjennom jordprofilet byttes ut med basekationer som Ca²⁺, Mg²⁺, Na⁺ og K⁺. Forskjellen mellom forsuringstilstand (SU) og kalkinnhold (KA) består først og fremst i tidsdimensjonen; forsuring har et tidsperspektiv på tiår, jordsmonnsdannelse (og naturlig forsuring av jordsmonnet) har et tidsperspektiv på hundrer og tusener av år.

Hovedmekanismen ved forsuring av jord er som følger (se Abrahamsen & Stuanes 2002): I jorda er det en fin balanse mellom ioner med ulik ladning (kationer med positiv ladning og anioner med negativ ladning), som er bundet til mineral(korn)ene (se Fig. 1). Store deler av Norge er dekket av hard prekambrisk berggrunn som forvitrer langsomt, som har tendens til overskudd av anioner og som gir opphav til sure jordsmonnstyper (Artikkel 19: Fig. 1). Kationene er oftest sterkere bundet til jordpartiklene enn anionene, når H⁺-ioner og bevegelige anioner (som for eksempel SO₄^2–) tilføres med den sure nedbøren, byttes basekationer (Ca²⁺, Mg²⁺, Na⁺, K⁺, og NH₄⁺) ut med H⁺ og følger de bevegelige anionene ut av jordsøylen med sigevannet. Resultatet er reduserte basekationekonsentrasjoner i jorda og forsuring både av jord, vann og vassdrag. Ettersom artenes fordeling langs forsuringstilstand (SU) og kalkinnhold (KA) ikke er kvalitativt forskjellig [med det unntaket at den sure nedbøren også inneholder nitrogenkomponenter, slik at forsuringstilstand (SU) og eutrofieringstilstand (EU) i noen grad følges ad], kan tilstandsvariasjon langs forsuringstilstand (SU) være svært vanskelig å skille fra naturlig variasjon langs kalkinnhold (KA).

Etter grundige overveielser er effekter av kalking, det viktigste mottiltaket mot forsuring av ferskvannsforekomster, inkludert i tilstandsøkoklinen forsuringstilstand (SU). Årsaken til dette er at kalking i stor grad opphever forsuringseffektene slik at effektene av de to påvirkningsfaktorene knapt kan skilles fra hverandre i praksis.