Det som i dag oppfattes som tradisjonell jordbruksvirksomhet og annen tradisjonell næringsvirksomhet i utmark etterlater seg en lang rekke fysiske kulturspor som har stor betydning ved verdisetting av kulturpåvirkete områder på grunnlag av et breit, tverrfaglig kriteriesett. Kulturspor (KS) registreres derfor ofte sammen med (natur)egenskaper i slike områder, som et viktig element i en fullstendig arealbeskrivelse. NiN forholder seg ikke eksplisitt til verdisetting av natur, men det er et uttalt mål at beskrivelsessystemet for arealenheter på ulike naturtypenivåer i NiN skal utvikles til et mest mulig fullstendig redskap for registrering av alle naturegenskaper som blir lagt til grunn for verdisetting av natur (Artikkel 1: D6c). En inndeling av kulturspor (KS) i objektenheter er et viktig ledd på vegen mot dette målet. Kulturspor (KS) blir definert som følger:

• Et kulturspor (KS) er et sammensatt livsmedium-objekt som fortrinnsvis består av svakt eller moderat modifiserte livsmedier, som gjennom skipsfart, religionsutøvelse, bosetting, tradisjonell jordbruksvirksomhet og andre utmarksnæringer (skogbruk, jakt, jernvinne og tjæreproduksjon) slik disse ble drevet i nær fortid, er flyttet, samlet eller formet av høsting. For å regnes som kulturspor (KS) må et objekt (normalt) ha en utstrekning på minst 1 meter og være 50 år eller eldre (det vil si ha en forventet varighet på stedet på 50 år eller mer).

Valget av 50 år i definisjonen av kulturspor (KS) reflekterer skillet mellom eldre og nyere tids kulturminner. Tilstandsvariabelen kulturspor (KS) skal først og fremst fange opp spor etter det som i dag oppfattes som tradisjonelle driftsformer i jordbruks-, skogbruks- og annen utmarksnæringsvirksomhet i natur som i NiN typifiseres som natur- og kulturmark [hevdintensitet (HR) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd og trinn 3 langvarig ekstensiv grunnleggende hevd]. Med ’tradisjonell’ skal i denne sammenhengen forstås fysiske gjenstander, skikker og andre materielle eller immaterielle spor fra før tidsskillet som ofte blir kalt for ’det andre store hamskiftet i norsk jordbruk’ – det vil si fram til omkring 1950 (Almås 2002). (Begrepet ’tradisjonell’ tillegges ofte en verdi, positiv eller negativ. I NiN-sammenheng skal imidlertid ’tradisjonell’ oppfattes som et verdinøytralt begrep som indikerer tilhørighet til en spesifikk tidsepoke.) I etterkrigsoptimismens ånd fant det etter 1945 sted en storstilt mekanisering, effektivisering, rasjonalisering og spesialisering av jordbruksdriften. Skiftet fra traktor til hest sto sentralt i denne omleggingsprosessen, som fant sted på samme tid over det meste av den vestlige verden. I Norge var det i 1949 196 861 hester som gjorde tjeneste i jordbruket. I 1989 hadde hesteantallet sunket til 17 417, det vil si med over 90 %! I samme tidsperiode økte tallet på traktorer tilsvarende. Omleggingsprosessen førte til intensivert bruk av innmark og opphør eller sterk reduksjon i bruken av utmark (i Norge gikk også seterbruket sterkt tilbake i denne perioden). Manuell eller lett mekanisert bruk av kulturmark opphørte mer eller mindre, med unntak for mindre arealenheter. Kulturminner fra tida før det andre store hamskiftet forteller derfor mye om jordbruket og relatert næringsvirksomhet utenfor byene i eldre tider.

Objektgruppa kulturspor (KS) omfatter 30 objektenheter (Tabell 1) som av praktiske årsaker er fordelt på åtte ’undergrupper’ (’undergrupper’ er ikke formalisert som generaliseringsnivå i NiN). Eksempler på noen av objektenhetene er vist i Bilde 1–4.

Den største ’undergruppa’ (A ’spor etter tradisjonell jordbruksvirksomhet’) i objektgruppa kulturspor (KS) omfatter spor fra før det andre store hamskiftet i jordbruket (se over). Mange av kultursporene etter  tradisjonell jordbruksvirksomhet som fortsatt kan gjenfinnes i norsk natur [for eksempel stakkstang (KS–7), styvingstre (KS–8) og uthusbygning (KS–26)] stammer fra siste halvdel av 1800- og første halvdel av 1900-tallet. De fleste objektene i ’undergruppe’ A (se Tabell 1) stammer imidlertid fra tida før det første store hamskiftet’ i norsk jordbruk (Krokann 1942, Hamre et al. 2007), som startet omkring midten av 1800-tallet og varte fram ca. 1920. I denne perioden skjedde omleggingen fra naturalhusholdning til pengehusholdning, og fra manuelt arbeid med bruk av enkle redskaper til et vitenskapelig basert, effektivisert produksjonsjordbruk basert på industrielt framstilte redskaper og med hest som trekk-kraft. Ønsket om en mindre slitsom arbeidshverdag for bonden og hans/hennes familie, etter hvert også økningen i prisen på arbeidskraft, førte gradvis til opphør av den tid- og arbeidskrevende høstingen i utmarka. Det gamle teigblandingssystemet, med mange og små åkerlapper, var uhensiktsmessig for de større hesteredskapene og ble gjennom en omfattende jordutskifting avskaffet til fordel for større, sammenhengende arealenheter tilrettelagt for mer rasjonell drift. Skolering overtok for tradisjon og etter hvert ble nye jordbruksmaskiner, dreneringsmetoder, kunstgjødsel og foredlete planteslag tatt i bruk. Som ledd i denne prosessen ble klynge- og rekketun delt og de mange små bygningene som karakteriserte den gamle gården ble etter hvert erstattet med færre og større bygninger. Mange objekter som ville falt inn under definisjonene av ’spor etter tradisjonell jordbruksvirksomhet’ (’undergruppe’ A) forsvant i denne prosessen.

Hamskiftene i jordbruket på 1800- og 1900-tallet ble fulgt av endringer i utmarksnæringer som var nært knyttet til landbrukssektoren (skogbruk, jakt og annen ressursutnyttelse, som kull-, tjære- og jernutvinning). Omleggingen til bestandskogbruk (flatehogst), som fant sted omtrent samtidig med det andre store hamskiftet i jordbruket (etter 2. verdenskrig), førte for eksempel til at skogskoier [husvære (KS–25)], skogstaller [uthusbygning (KS–26)], fløtningsanlegg [fløtningsinnretning (KT–11)] og sagbruk (KS–12) ble tatt ut av ordinær bruk. Annen næringsvirksomhet i utmark opphørte tidligere, det vil si under eller i løpet av det første store hamskiftet (1840–1920), for eksempel bruken av bekkekverner [kvern (KS–15)], kull- og tjæremile (KS–16) og jernvinne (KS–17). Kulturspor i undergruppe F ’spor etter religionsutøvelse eller annen rituell virksomhetsutøvelse’ stammer fra ennå eldre tider. Denne ’undergruppa’ omfatter gravminne (KS–22), offerplass (KS–23) og annet før-reformatorisk fornminne (KS–24), det vil si kulturminner fra før år 1537. Omtrent alle objektenhetene, såvel i denne som i andre ’undergrupper’, kunne vært delt i flere kategorier. En ny, finere inndeling av kulturspor (KS) innenfor NiN vil kunne tjene som en fullstendig kulturminneregistreringsmodul i et felles praktisk natur- og kulturminnekartleggingverktøy. Året 1537 er valgt fordi kulturspor fra før reformasjonen (fornminner) er automatisk fredet etter kulturminneloven.

Beskrivelser og definisjoner av kulturspor i ’undergruppene’ B ’spor etter tradisjonell skogbruksvirksomhet’, C ’spor etter tradisjonell jakt- og fangstvirksomhet’ og D ’spor etter annen tradisjonell næringsvirksomhet i utmark’ baserer seg på Jacobsen & Follum (1997). Begrepet ’tradisjonell’ blir også i disse sammenhengene brukt med nåtidas driftsformer som målestokk.

For fullstendighetens skyld er kulturminner knyttet til sjøfart inkludert i objektgruppa kulturspor (KS) som ’undergruppe’ H ’spor etter tradisjonell sjøfart’. Objekter i denne ’undergruppa’ skal ha en anslått  alder som er høyere enn 50 år.