Skogbestandsavgang (BA) skjer oftest som følge av hogst. Variasjon i skogbestandsavgang (BA)  gjenspeiler derfor først og fremst utstrekingen på forvaltningsenhetene (avvirkingsenhetene) i skogbruket, som i noen grad er bestemt av variasjon langs de viktigste lokale basisøkoklinene og lokale topografiske forhold, i noen grad av aktuell driftsform. Bestandsskogbrukets avvirkingsenheter har en utstrekning på (10–)50–1 000 m. Naturlig avgang [skogbestandsavgang (BA), først og fremst enkeltvariablene skogbrann (BA–2), insektangrep (BA–4), stormfelling (BA–7) og snørasfelling (BA–8)] resulterer i foryngelsesflekker med svært variabel utstrekning. Området som ble utsatt for den store skogbrannen i Mykland (Froland, Aust-Agder) 9–14. juni 2008, som førte til at ca. 25 km² skog til en verdi av 30 millioner kroner gikk tapt, er et eksempel på et svært stort areal som tilhører samme bestandsavgangskategori [skogbrann (BA–2) trinn 5]. Innenfor dette artelet finnes imidlertid mindre og større flekker (arealenheter) som ikke gikk med i skogbrannen. Fordi skogbestandsavgang (BA) bare benyttes for tilstandsbeskrivelse av arealenheter på natursystem-nivået i skogsmark, som i grunnversjonen av NiN versjon 1 (se Artikkel 1: E1b punkt 2a) har minsteareal 500 m² (som svarer til en sirkelformet arealenhet med diameter 25.2 m), er relevant skala for skogbestandsavgang (BA) 25–1 000(–3 000) [10^1,5–10³(–10^3,5)] m.

Naturlige prosesser knyttet til død av enkelltrær og mindre tregrupper, fanges opp av tilstandsøkoklinen tetthetsreduksjon i skogbestand (TR).