For de fleste organismer utgjør snø og is snarere en hindring for liv enn et livsmedium som sådan. I polare og høyereliggende strøk gjennomlever imidlertid en del arter store deler av sin livssyklus i tilknytning til snø og is, og mange arter bruker snøen som livsmedium i den kalde årstiden. Livsfunksjonene er vanligvis langsommere ved lave temperaturer, men mange organismer har tilpasset seg et liv i snø og is gjennom en rekke ulike mekanismer for kuldetoleranse. Homeoterme (varmblodige) dyr har ofte et tykt isolerende spekklag, stort volum i forhold til overflata og blodsirkulasjon med motstrømsprinsipp. For homeoterme dyr med vinterdvale (hibernering) og vintersøvn kan neppe snøen karakteriseres som et livsmedium.

Poikiloterme (vekselvarme) dyr har to prinsipielt ulike strategier for kuldetoleranse; frysetoleranse og underkjøling. Frysetolerante dyr produserer nukleatorer som induserer frysing ved temperaturer der frysingen ikke forårsaker fysiske vevsskader. Underkjølende dyr produserer sukkerstoffer (glycerol) som senker hemolymfens (blodets) frysepunkt. Underkjølende organismer som er i direkte kontakt med snø og is står imidlertid likevel i fare for å fryse på grunn av is som vokser gjennom kontaktflaten. Underkjølende organismer som er aktive på snø produserer derfor såkalte antifryseproteiner som legger seg utenpå begynnende iskrystaller og hindrer disse i å vokse.

I polare strøk er snø og is et viktig livsmedium for mange pattedyr- og fuglearter. Snøen er også primærlevested for flere arter av invertebrater og alger. Gammel snø danner strukturer som kan være skjulested for invertebrater og gi grobunn for mikroorganismer. Særlig på ettervinteren er en lang rekke invertebrater aktive på snøen, både som detritusspisere, algespisere og predatorer (Bilde 2). I høyfjellet finnes også rovinsekter som jakter på dyr som har frosset i hjel i kanten av snø- og isbreer.