Pseudocandona albicans (Brady, 1864)

Pseudocandona albicans (albinans = med et hvitaktig skjær) er som alle Pseudocandonaer svakt forhøyet bak, men dette trekket er svakere enn hos andre arter av slekten, og i enkelte populasjoner ligger rygglinjen helt i flukt med buklinjen. Foran begynner krummingen noe gradvis, og dette gir fronten et visst «snutelignende» preg. Venstre skall overlapper både foran og bak, men forskjellene er små. I front møtes skalldelene i en jevn konveks bue, uten nebbformet utsving, slik strihårmuslingkreps viser. Skallets overflate er glatt og utstyrt med en del hår, men færre og kortere enn hos strihårmuslingkreps. Øyeflekken er markert, og skall-lengden er 0,7 til 0,8 mm. Etter preparering er videre kjennetegn synlige: Rensebeinets nest ytterste ledd er delt, med ett langt distalt hår (g1). Det korteste håret på rensebeinets ytterste ledd (h1) er rett, men svakt krummet ytterst (hos strihårsmuslingkreps er h1 tydelig nedadbøyd). Den ytterste kloen på svømmebeinet er kort, og det andre segmentet på den mandibulære palpen har fem lange hår. Kjønnsfolden er svakt utviklet. Hanner er sjeldne.

Pseudocandona albicans er en bunnlevende, krypende art som er forholdsvis vanlig i små dammer, vannhull og grøfter. Arten ser ut til å foretrekke mudderbunn med høyt innhold av lett nedbrytbart organisk stoff. Den er også funnet i gårdsdammer, flomdammer og i små næringsrike tjern. Ett funn er også gjort i en rock pool ved kysten. Juvenile stadier, som er kjennetegnet av små groper i skallet (figur 1) kan finnes hele året, da utviklingen etter hva man vet er langsom. Adulte finnes om våren og på forsommeren, og forsvinner deretter raskt.

Pseudocandona albicans har sin hovedsakelige utbredelse i kulturpåvirkede små vannforekomster i lavlandet omkring Oslofjorden, der man kan støte på den i fuktige veigrøfter og i små tjern (for eksempel Hovindammen i Oslo og Tjernsrudtjern i Bærum). Arten er også funnet i gårdsdammer på Toten, og i flomdammer langs Lågen på Ringebu/Gudbrandsdalen. Iglikowska & Namiotko (2012) nevner den også fra svensk Lappland, men den nasjonale kartleggingen har hittil ikke funnet den nord for Ringebu. Arten er funnet over hele Europa, og utbredelsen er trolig holarktisk.