Følgende lokale basisøkokliner inngår i beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra (Fig. 2):

Kornstørrelse (KO) varierer en del innenfor fjellhei og tundra, sjøl om relativ arealdekning av trinn 9 (fast) fjell er høyt. Arealandelen som er knyttet til fast fjell øker med høyde over havet, liksom i fastmarksskogsmark. Årsaken til dette er at jordsmonnsdannelsen går saktere i et kjøligere klima, slik at en økende andel av berg som etter istiden var uten løsmassedekke vil befinne seg i et tidlig primærsuksesjonsstadium på større høyder over havet. Over skoggrensa øker vindeksponeringen drastisk og forsterker effekten av det kjølige klimaet, blant annet ved å fremme erosjon (deflasjon). Likevel har sannsynligvis kornstørrelse (KO) en viss effekt på artssammensetningen også i fjellhei og tundra. Samme forenkling av trinndelingen som er brukt for fastmarksskogsmark er benyttet, det vil si at skillet mellom kornstørrelse (KO) trinn 5 dominert av fin eller middels grus og trinn 6 dominert av grov grus, som definerer skillet mellom livsmedium-hovedtypene grovere uorganiske substrater på land og finere uorganiske substrater på land, også gjenspeiles i beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra. Kornstørrelse (KO) trinn 1 leirdominert finnes knapt i fjellet, og er slått sammen med trinn 2 siltdominert. Ingen av spesialtrinnene er relevant for fjellhei og tundra.

Innstråling: total innstråling (IS–A) har en viss betydning for artssammensetningen også i fjellet, men i mindre grad enn i fastmarksskogsmark. Årsaken til dette er at lysforholdene generelt er gode over skoggrensa, der trær mangler. Det er likevel et kjent fenomen at varmekjære planter også i fjellet finnes høyere over havet i sørvendte, varme lier enn på mindre gunstige steder (jf. Nordhagen 1943).

Frostvirkning på marka (FM) er representert med to trinn, Y1 mark uten eller med ubetydelig frostvirkning og trinn Y3 flytjordsmark, i fjellhei og tundra. Denne økoklinen reflekterer jordstabilitet, som er en viktig årsak til variasjon i artssammensetning, ofte på fin skala, i fjellet. Forskjellen mellom trinnene gjenspeiler seg i artssammensetningens innhold av forstyrrelsestolerante arter (Dahl 1957). Variasjon relatert til jordstabilitet synes ofte som mønstre på svært fin skala, men økoklinen er likevel inkludert i beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra fordi relativ arealandel av stabil kontra flytjordsutsatt mark er en viktig karakteristikk av arealer i fjellet.

Massebalanse: vinddeflasjon (MB–C) er en viktig kilde til variasjon i artssammensetning på relativt fin skala i fjellhei og tundra; trinn 2 deflasjonsmark (Bilde 31–34) kan dekke betydelige arealer på rabbe [snødekkestabilitet (SS) trinn 3 avblåst rabbe].

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er viktige økokliner fordi store arealer med fjellhei og tundra fortsatt blir ekstensivt beita i Norge (Austrheim et al. 2008). I tidligere tider ble også enkelte arealer over skoggrensa slått. Begge disse formene for hevd svarer til grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd. For arealenheter preget av hevd, kan hevdform angis som grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått eller trinn Y2 beite.